Restaurantanmeldelse av Miss Sophie: Trivelig tante

Nye Miss Sophie er et møtested «hvor miljøet er bedre enn maten.

I Henrik Ibsens gate på hjørnet ved Utenriksdepartementet har Miss Sophie nylig åpnet dørene. Beliggenheten tett inntil maktens og den offentlige representasjonskontoens akse kan syntes lokkende for enhver restauratør. Likevel har to restauranter måttet gi opp i disse lokalene de siste par årene. Det er noe underlig øde over området som på mange måter befinner seg helt i begynnelsen av transportetappen mellom sentrum og Oslo vest selv om folk stadig haster forbi. Det er nok på tide å tenke nytt på denne adressen.

Så oppleves Miss Sophie heller ikke som et rendyrket spisested. Inngangspartiet er flyttet til langsiden og innenfor sitter det allerede flere gjester i baren midt imot. Et steg ned til venstre på de sorte flisene brer lokalet seg utover i grønne og rosa fløyelsstoler. Interiøret er feminint som en elegant eldre tante, med mye treverk og artige hvite og brune gardiner i en slags sen 60-tallsstil. Det fremstår i det hele tatt mer som et møtested med matservering enn en restaurant.

Med seks forretter, like mange hovedretter og en håndfull desserter er uvalget mer omfattende og formelt enn omgivelsene først gir inntrykk av. Det er ikke godt å få grep om hvilken retning kjøkkenet ønsker å gå. For mens interiøret innbyr til et glass hvitvin og noe å småspise, skriker retter som «Variasjon på asparges med pepperrot- og østersespuma» om kokker med ambisjoner.

Kvaliteten på maten er varierende. Rettene hopper fra ung og trendy søtpotetrösti med mojo rojo og pimientos de padron, til klassisk og traust grillet kyllingbryst med risotto og gorgonzolasaus. Det skal godt gjøres å briljere på alle.

Det er på de mer forfinede rettene i nærheten av det klassiske at kjøkkenet er på sitt beste.

Aller best er en stor porsjon piggvarfilet med potet- og pepperrotpuré, en luftig og rik skalldyrsaus og en frisk fennikelsalat. Det er et godt stykke av en flott og kostbar fisk i en velsmakende og mektig fiskerett. En tradisjonell tilnærming som er lett å like for oss over 40.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det friterte ungarske flatbrødet langos dekket med svensk skagensalat og en beskjeden servering løyrom er ungdommeligere. Selve langosen er ikke riktig så luftig som den skal. Men salaten er frisk, og sammen med en sitronbåt ved siden av gir den en syrlig kontrast til det fete brødet.

Det er når maten beveger seg mot det kule at utfordringene blir synlige. En grillet oksetartar med en majones laget på syre fra den gjærete grønnsaksblandingen kimchi, dandert med fritert grønnkål og syltede grønnsaker, er den peneste retten. Men den mangler både salt og syre og blir derfor smaksmessig monoton. Konseptuelt er jeg heller ikke sikker på at en grillet og siden finhakket biff er en tartar.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En burger med trøffelmajones og gruyère servert med estragon- og parmesan-pommes frites sliter med å holde det den lover. Spesielt brødet er tørt og smakløst. Det er likevel trøffelmajonesen jeg henger meg mest opp i. Det skal være usagt hvor mye faktisk trøffel som er i majonesen og hvor mye av smaken som kommer fra trøffelolje, et industriprodukt som overhode ikke har noe med trøffel å gjøre. Men smaken er langt fra det man skulle kunne vente seg.

Dette er en av tre retter på menyen som lover trøffel. Denne svært eksklusive og kostbare råvaren er slettes ikke på sitt beste midt på sommeren og det hele fremstår som en dårlig fordekt manøver for å få rettene til å høres dyrere ut enn de smaker.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Da er det godt det er hyggelig å sitte her. Sitte å se på livet i krysningen mellom vennegjenger og representasjonsmiddager. Så får det stå sin prøve at vi gjør oss litt lekrere enn vi er, både menyen og jeg. For Miss Sophie er et fint møtested hvor du med nye og gamle venner kan sitte til langt på kveld. Et møtested med tidvis velsmakende mat, men hvor selskapet og omgivelsene er viktigere enn måltidet.