Restaurantanmeldelse av Lorry: Jul hos Lorry
Lorry
God gammeldags service er alt som skal til.
Lorry i Parkveien 12 har vært i drift siden midten av 1870-tallet og er en av Oslos aller eldste spisesteder. Det er kjent for historier om mangt et fuktig nachspiel og for kulturelitens urokkelige kjærlighet til stedet. Det er i det hele tatt misvisende å kalle Lorry et spisested. Det serveres selvsagt mat, men det er annet som lokker. De som tilhører husets harde kjerne av stamgjester kaller det gjerne et sted hvor all slags folk møtes.
140 år med fest har satt sitt preg på spisesalen. De brune veggene er pyntet med en eklektisk blanding av figurer, malerier og utstoppede dyr akkumulert over tid. Etter hvert som nye dekorasjonsideer og utvidelser har sett dagens lys har de pent måtte finne plass ved siden av dem som allerede fantes. Bord og benker står tett og brer seg utover det nær komisk uryddige hjørnelokalet. De krøllete og skjeve hvite dukene med lysestaker fulle av fjorårets stearin kan i beste fall kalles uformelle.
Resten av året har Lorry en omfattende meny, men nå i november er det julebordsesongens klassikere som dominerer. Ikke uventet utgjør lutefisk med velkjent tilbehør i to serveringer og rakørret med lefser, rømme, løk og rødbeter julemenyens utvalg fra havet. Disse følges opp av juletallerken, pinnekjøtt og smalahove før menyen rundes av multekrem, riskrem og vaniljeis med bjørnebær og eggelikør.
Menyen formaner om at smalahovet må bestilles to dager i forveien. Det virker underlig å ha den på kartet dersom det skulle vise seg å stemme. Enkelte av kveldens gjester ser ut til å ha sittet her en stund, men to dager er lenge å vente på maten.
Kjøkkenet har allikevel et par porsjoner på lur og selv om en kritisk restaurantanmelder synes at det tar litt tid før vi sitter ansikt til ansikt med sauen, er ikke ventetiden i nærheten av de annonserte to dagene. Dessverre er den vestlandske delikatessen for salt. Nå strides de lærde riktignok om hvor lenge hodene skal vannes ut, eller om de skal vannes ut i det hele tatt. Men blir saltet for intenst snurpes munnen sammen og du går glipp av rettens herlige røykpregede nyanser. Ikke engang de feteste partiene rundt øret og i øyet klarer å smøre bort saltsmaken. Selv den karakteristiske Vossakorven som serveres ved siden av, blir litt borte.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Pinnekjøttet har de samme utfordringene, og oppleves i overkant salt. En annen ting er kålrabistappen. Den som i barndommen var en symfoni av søt rotfrukt og smør, bundet sammen av den deiligste fløte og en enkelt potet. Jeg syntes at det som en gang var høytidens kulinariske høydepunkt blir dårligere og dårligere for hvert år som går. Kveldens utgave er dominert av gulrot og potet, mens fløten tilsynelatende er helt borte. Er dette noe jeg innbiller meg? Er det fordi jeg har emigrert til Østlandet? Eller er jeg blitt en sur bestefar som klager på at ingenting er som før?
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Svineribben er langt bedre. Svoren er imponerende sprø og tallerkenen er fylt til randen av rødkål, medisterpølse og medisterkaker som duver i sausen. Tyttebær, sure og bitre, serveres i en liten skål ved siden av.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Maten er varierende, men servicen er feilfri gjennom hele måltidet. Vår servitør er fagmann til fingerspissene. Han er ingen jålebukk som insisterer på bryte opp flyten i samtalen rundt bordet for å fortelle oss ting vi aldri behøver å vite om vinmakerens sommerflørt i 1967. Nei, han er en menneskekjenner som uanstrengt leser alle gjestenes usynlige signaler med den største selvfølgelighet. Det er et håndverk som er i ferd med å dø ut et sted mellom generiske blåkopier og selvhøytidelige trendsettere.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Det er ikke julematen som lokker på Lorry. Heller ikke lokalet som innimellom faller ned på feil side av balansegangen mellom uformell og ustelt. Det er stemningen som gjør det. Her kan du bli sittende hele kvelden og snakke med karakterer du ellers aldri ville kommet i prat med. Også gjestfriheten da, den varme og genuine gjestfriheten. I vinterkulden på vei hjem tenker jeg vemodig at dette kan ha vært siste gangen jeg fikk oppleve servitørfaget slik det en gang var.
Premisser for VGs restaurantanmeldelser
Anmeldelsen er et øyeblikksbilde av et måltid, en subjektiv vurdering av måltidet anmelderen blir servert der og da. Anmelderen og Godts redaksjon velger hvilke restauranter som anmeldeles. Restauranten blir i utgangspunktet besøkt én gang.
Terningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. En restaurant bedømmes etter ambisjon og restaurantens tilhørende kategori og sjanger. Anmelderne ser bort fra åpenbare arbeidsuhell.
usedvanlig god opplevelse
meget god opplevelse
god opplevelse
en grei opplevelse med en del feil og mangler
en dårlig opplevelse med flere feil og mangler
usedvanlig dårlig opplevelse
Har du kommentarer til anmeldelsen? Si din mening i kommentarfeltet, eller skriv en kronikk og send den til debatt@vg.no.