Restaurantanmeldelse av Mano: Håndlagde selvfølgeligheter

Helt fin pizza hvis du er sulten.

Det er ikke mangel på pizzakjeder, det er mange av dem, og noen lager god pizza. Hvordan klarer kjeden med opphav i den trendy utelivsgaten Pedersgata i Stavanger seg i konkurransen med de etablerte?

Ganske godt, hvis vi skal ta til følge at de nå befinner seg på begge sidene av Oslo også. I Markveien glir den godt inn blant de andre konseptene med enkel mat servert på kjapt vis.

Det som skiller Mano fra de andre kjedene er formen, de kaller stilen på deigen napolitansk, men formen kan minne mer om de sørligere variantene fra Roma og Sicilia, de firkantede som stekes i form og kuttes i stykker etter kundenes behov.

Slik kan man kanskje si at Mano tilfører innovasjon med sin blandede stil, der du kan bestille dagens meter. Eller 25 centimeter hvis du ikke er mange og veldig sulten.

Vi var fire, men siden mine barn er av den vanskelige typen, ble dagens meter byttet med to Margherita, en sterk en med salami, salami ventricina, og en annen sterk en med salsiccia, Salsiccia e Friarielli.

Mine barn på syv og fire slukte pizzaen og mumlet godt mellom bitene når jeg stilte spørsmålet om hvordan den var. Godt. Så blir det rolig i femten minutter. Margherita er godkjent, den smaker salt, søtt, og fett, med litt basilikum. Enkelt og godt.

Salami ventricina har sting fra de røde chiliene, salt fra salamien og sødme fra tomatene, men det hele er litt salt. Bunnen er ikke så luftig i skorpen som man kunne ønske, men det er ikke så verst det hele. Men det er før jeg spiser olivenen. Den smaker av laken den har ligget i, og det er stort sett det hele.

Friarielli og salsiccia er fine sammen – når de begge er av god kvalitet. Friariellien, de syltede bladgrønnsakene, har en liten antydning til bitterhet, men man kunne ønsket mer. Salsicciaen er rosa og smaker mest salt. Det er distinkt preg av hvitløk, bunnen er litt salt og smaker lite annet. Den røkte osten gir et lett preg av røyk. Det er ikke en dårlig pizza dette, men kunne hatt mer smak av salsicciaen.

På Mano Pizza påpekes det at pizzaen er laget for hånd. Men hva sier Mano egentlig med det? At ingen andre lager pizzaen for hånd, eller at vi som kunde skal bli imponert over at man ikke blir servert noe som ikke er laget for hånd?

På den måten fremstår kjeden som et ferdig tenkt produkt av kreative hoder i flotte kontorer. De har fått med seg noen friske interiørarkitekter og illustratører også. Alt for å tilnærme seg en slags selvgjort, billig men hipp stil.

Og det er som produkt av økonomer og markedsførere Mano fremstår. Det de har på gjennomført konsept og interiør, mangler på service og atmosfære. For det blir litt klinisk hipt, det hele, med de rosa og grønne veggene.

Når det i tillegg må bestilles gjennom en QR-kode, og du blir invitert med i kundeklubber og spareprogram, er følelsen total. Det virker som de ansatte ikke heller ønsker å gi inntrykk av noe annet heller. De er høflige og flinke nok, men dette blir aldri en fantastisk kundeopplevelse. I et lite lokale er det virkelig unødvendig å måtte innom mobilen for å bestille. I den korte tiden min lille familie spiste måltid, var det også flere bud innom for å hente bestilt pizza – den er bestilt på en annen app.

I tiden som kommer med åpninger av pizzasteder på rekke og rad, bare få meter unna Markveien, er konkurransen tøff. Og Mano går ikke seirende av sted med best service og bestillingsmetode.

Mano pizza er en helt fin pizza hvis du er sulten. Men ønsker god du service, et vinkart med gode alternativ, og trivelig atmosfære kan man lett bli skuffet.