Fabel Matbar og Restaurant snubler i lissene

Gode matidéer lider av slurv på Litteraturhuset i Fredrikstad.

Det er lite som gleder meg mer enn tøff restaurantsatsing utenfor Oslo. Nesten like mye som jeg misliker mer eller mindre formelle kåringer av landets «kulinariske hovedsteder». En modig restaurant er alt som skal til for å øke pulsen og skape forventninger.

I det nye litteraturhuset i Fredrikstad er restauranten Fabel sprunget frem. Ingen vil vel tenke på å nevne Fredrikstad i samme åndedrag som Stavanger og nå sist Trondheim som matby. Men det gror.

Fabel er delt i tre avdelinger. Først en kafé med påsmurt og plass til å lese en god bok. Etterfulgt av en matbar for de folkelige samlinger og den gode samtalen rett på brygga. Helt innerst en restaurant for de smalere anledninger. Som dagens bryllup.

Vi blir derfor sittende i matbaren, et romslig rom med lange rekker av bord som strekker seg fra vannet mot det store åpne kjøkkenet. De beste plassene befinner seg i begge ender. Enten med utsikt og solnedgang eller med orkesterplass til kjøkkenet.

Alt imellom blir som et midtsete i forhold. Store vinduer på to sider og høy åpen himling gir et luftig og industrielt preg, om enn litt mørkt.

Menyen er skrevet på kuvertpapir og gir bud om lite jåleri. Den er lang som et vondt år og hopper fra «helt rått» til snacks og spesialiteter, retter fra to ulike griller, ting til å ha ved siden av, fisk og desserter.

Fellesnevneren er det enkle og rustikke - så hvorfor er menyen så vanskelig?

For det første er jeg skeptisk til at kjøkkenet kan være like god på alle de over 30 rettene. Alene er det dessuten umulig å vurdere hva som er forretter og hvor mange retter som må til for å bli mett.

Menyen er uoversiktlig og krever en stødig servitør. En slik servitør dukker aldri opp.

Maten er velsmakende og som oftest gjennomtenkt. Men det føles som om noen snubler i lissene underveis flere ganger.

Brødet serveres i en brun brødpose med nedrullede kanter. Kult og virkningsfullt. Dessverre fremstår den som langt fra noen godtepose, med sine enkle skiver av baguette som hører hjemme sammen med reker og majones i båtforeningen eller i frysedisken til Hatting.

Samtidig kommer ni oliven og like mange mandler og litt Manchego-ost i et lite syltetøyglass. Nok en gang kult, men uten skål til olivenstein er vi like langt.

Eller hva med en skiferplate med rike pølser og skinker. En velprøvd rett, men uten noen form for presentasjon blir vi sittende og gjette.

Der er heldigvis ett høydepunkt som gjør Fabel til en selvskreven destinasjon i sommersolen: Et stort stykke svinenakke av gris fra Iberico er stekt på tregrillen og har akkurat nok røyksmak. Det, sammen med et søtlig preg fra en barbecuemarinade, treffer hele smaksregisteret. Servert i en dyp tallerken med en mørk reduksjon av kraft, bakte småløk og potetmos ved siden av, er det en av de beste rustikke rettene så langt i år.

Her finnes ting å sette fingeren på, men noen ganger er det bare å sitte i fred og nyte.

Helt fred får vi riktignok aldri. Vår usikre servitør svinser stadig mellom bordene uten mål og mening. Han er i overkant opptatt av å få med seg betalingen som gjestene ved nabobordet har lagt igjen, og ved et tilfelle kommer han til bordet for å legge kniven, som jeg imellomtiden har brukt til smør, tilbake på plass før hovedretten.

Fabel er en påkostet restaurant i alle avdelinger. Et stilig rom med nydelig beliggenhet og flere virkelig gode matidéer. Dessverresnubler nesten alle disse i lissene på veien ut til gjesten.

Noen retter er svindyre, som 115 kroner for ti oliven og like mange mandler. Men to ganger tre retter og en flaske vin kommer inn under 1500 kroner.

Så likevel vet jeg når jeg går ut av døren, at jeg kommer tilbake. Tilbake til late sommerdager og ikke minst for å prøve restauranten. Da håper jeg at de har fått knyttet lissene og at kjøkkensjefen ikke står og sender SMS i baren.