Sjøflyhavna kro: Vi lander på Fornebu

Sjøflyhavna Kro har ikke bare flott utsikt, men også god mat. Så denne ferien lander vi på Fornebu i valget av sommerrestaurant i Oslo-området.

Og for et sted. Den tidligere ekspedisjonsbygningen til sjøflyhavna på Fornebu ligger nede i strandkanten ved Rolfsbukta, funksjonalistisk og stilig med sitt lille kontrolltårn, malt i lys, osloblå farge. Riktignok bygd i tre, i 1948, men som et optimistisk bud om den nye, lyse og moderne tid alle ventet på for 65 år siden.

Og bare 65 meter lenger opp på land ligger Statoils mye omtalte, nye regionhovedkvarter: dristig i formen, nesten mastodontisk overmenneskelig i proporsjonene. 65 meter for en badegjest, 65 år for Norge. Det ene huset blir et bilde på hvem vi var, det andre på hvem vi er blitt.

Man får mene hva man vil om moderne næringslivsarkitektur, men sikkert er det iallfall at Fornebulandet etter hvert får like mange innbyggere som en middels, norsk by. Da kan det trenges tilbud til beboerne også på mat- og drikkesiden.

Den hverdagskvelden vi var på besøk, var det ganske riktig mye folk på Sjøflyhavna, tross litt variabelt flyvær utendørs.

Innendørs er det hyggelig, men med et forbausende maritimt preg til flyhavn å være. Mindre måker og mer propeller kunne jo være et langsiktig mål.

Fjordutsikten er fabelaktig. Så vi vaglet oss ute i vinden, der en servitør som riktignok ikke visste overdrevent mye om menyen, var både blid og rask.

Nå gjenstod det i grunnen å se om også Sjøflyhavna er blitt offer for det jeg etter hvert kaller for Den norske Utsiktsloven, en slags naturlov som tilsier at god utsikt + flott beliggenhet = dårlig mat, et syndrom som rammer sørgelig mange sommerrestauranter. Ikke bare sommerrestauranter, forresten. Det finnes dem som faktisk også klarer å spolere vinterutsikten sin.

Menyen her er ikke stor, og det er lovende. Bedre å kjenne sin begrensning og få det til, enn å slurve seg gjennom 30 numre. Dette vet alle som har hatt barn som spiller et instrument.

Vi prøvde ikke pizzaene, men gikk rett på middagsdelen av menyen. Mitt belgisk-nostalgiske spisefølge bestilte dampede blåskjell, og de var svært gode. Flott farge og konsistens, finfin kraft, god aioli og godt brød fulgte til. Menyens anbefaling om en øl til – en Nøgne Ø Saison – var også helt utmerket.

Underligere var vel menyanbefalingen om en Sangiovese til fiskesuppen min, men menyen ga heller ikke noen nærmere beskjed om hva slags suppe det var. Det kunne jo tenkes at et glass rødvin virkelig ville passet til, så tvileren stolte på skriftens ord og lot det stå til.

Det var et underlig valg, for dette var en god, men ordinær fiskesuppe på skalldyrkraft, med noen stykker laks og blåskjell, samt grønnsaker. God på smak, men kunne vært mer jevnet og hatt mer sting og spenst. Gjerne to fiskeslag også, for å variere.

Rødvinsglasset sparte jeg til Klassisk Sjøflyburger. Virkelig en flott burger. Fin i konsistensen, bra bacon, god på smak, også røyksmak, med et luftig, hjemmebakt brød. Salaten var variert og sprø, osten passe smeltet. Dertil gode pommes frites og en BBQ-saus med karakter. En syrlig og frisk coleslaw, åpenbart med litt pepperrot i, toppet det hele. Stor var den også. Et godt eksempel på hvordan kromat burde være: Ikke overambisiøs, men godt gjennomført mumsemat.

En tomatisert fiskegryte med dagens fisk, servert i jernpanne, var pen og god på smak, og leverte også på mengden. Men «dagens fisk» viste seg å være samme laks som i fiskesuppen. Under begrepet «fiskegryte» kunne man i en restaurant ved sjøen (og med stua full av fiskerrekvisita) kanskje forvente to slag – eller ett, men litt mer spennende? Grønnsakene i tomat kunne hatt mer spenst.

Også til fiskegryta ble det godt med en Nøgne Ø; Sjøflyhavna har ellers greit med ølsorter å by på, som seg hør og bør for en kro.

Før dessertene sukket vi litt over omgivelsene – for bortsett fra den vakre fjorden og Statoilhuset – og Sjøflyhavna selv, da, som er en perle – så er det trist at det hele er omgitt av en parkeringsplass, helt opp i sitteplassene utendørs. Man får håpe at utbygger etter hvert er vennligsinnet nok til å lage en liten trivselssone rundt det hele.

Sjokoladekaken var god og dessuten variert presentert, med nøtter, bær og krem, mens min crumble pie hadde god smak, men var noe for massiv og tørr, tross vaniljesausen.

I det hele et vellykket besøk, med lettelse over å få bra kromat på en kro. Det skjer ikke alt for ofte.

Forbedringspotensialer er det nok her, men Sjøflyhavna er på vei mot riktig destinasjon, og vi gleder oss til nye sommerbesøk.