Stormkjøkkenet: Kostbar folkegourmet

Nykommeren Stormkjøkkenet i Oslo vil gjerne by på lavprisgourmet i nynordisk stil. Tross gode tilløp i hyggelige omgivelser, er det ikke lavpris og bare et stykke på vei gourmet.

Det er noe veldig sympatisk og artig over dette stedet. Beliggenheten er strålende, på Christiania Torv, og med uteservering. Lokalene er morsomme, med tema som sentrerer rundt leirskole/camping/speiderleir, og servitørene er «alltid beredt», også i antrekket. De mangler egentlig bare speiderkniv og hakkespettbok.

Viktigst: Kjøkkenet har ambisjoner om å servere «nytt nordisk kjøkken» til folket – den samme gode ambisjonen som preger steder i København som Relæ, Manfreds og Radio, steder de fleste vil ha råd til å besøke, og som høster fra erfaringene og synergien rundt lokomotivet Noma. Det skjer mye spennende i restaurantlivet i Oslo akkurat nå; byen er i ferd med å ta et skritt opp på den kulinariske stigen, så et sted som Stormkjøkkenet har vi i grunnen ventet på lenge. Stor honnør altså for ambisjon og tiltak.

Men foreløpig svikter prosjektet på et par punkter. For det første virker prisene for høye, hvis det er folkegourmet man ønsker å servere, og for det andre er ikke alle rettene like vellykket, tross flere gode tilløp, og tross pene anretninger og artige kombinasjoner.

En usedvanlig hyggelig og imøtekommende speidergutt (les: servitør) anbefalte oss husets spesialitet, «piknik». Fem skåler med forskjellige kombinasjonsretter, bragt på bordet i to serveringer, med skålene morsomt festet på bjørkestammer. Siden pikniken er for minimum to personer, fikk vi dessverre ikke forsøkt frittstående middagsretter fra spisekartet. Skålene inneholdt imidlertid mye godt. I første omgang var en velsmakende, saftig ørretbit med ørretrogn, tapioka samt smuldret, mørkt brød den beste småretten.

Sødmen i brødet var super til fisken. Kjøttretten med nyr var også god med fine, nøttaktige overtoner i smak, og fiskemoussen må også få høy karakter. Den friske råkostsalaten var mer på det jevne og i likhet med ueren i enkleste laget til å kunne kalles en fullstendig komposisjon.

Siden en av oss fremdeles ikke spiser kjøtt, stakkar, måtte litt parlamentering til for å tilpasse menyen etter behov. Det gikk forsåvidt greit, og dette skal ikke trekke ned, men et sted som utviser slike kjøkkenambisjoner bør nok lettere kunne tilpasse seg gjestenes ønsker. Spesielt når menyen man har bestilt koster kr 1350 for to – og da har prisen (ifølge hjemmesidene) gått ned siden VGs besøk, da det kostet enda mer. Man kan også ta 5-skålers-varianten, 750 for to personer, men det ville nok fort virket litt lite.

Andre omgang bød på en bra svinepølse i god kraft med mer ramsløk og en virkelig flott kveite med frisk og fin konsistens i en nydelig kraft (med ramsløk). Videre en finfin potetsalat med mer nyr, samt noen stekte stykker entrecôte stablet i sin skål, som riktig nok var gode, men som knapt nok kan regnes som en ferdig utviklet rett. Nevnte jeg at anretningene er usedvanlig vakre? Sjelden har vi vel sett en grønnere ertekrem, og de bittesmå gulrøttene som fristende tittet opp fra alt det grønne gjør at jeg velger å se med storsinn på at mengden ertekrem ble for stor og noe vanskelig å kombinere med maten fra de øvrige skålene.

Imidlertid blir altså prisen for herligheten for høy. Når vin kommer i tillegg, blir dette blant byens dyrere innenfor segmentet nytt og nordisk, mens standarden tilsvarer billiggourmet. Inklusive i piknikprisen er heller ikke det flotte norske ostefatet eller de gode dessertene, henholdsvis på tindved, tjukkmelk og sjokolade – og en rabarbrakombinasjon med gran – begge til 145 kroner skåla. Så du slipper faktisk omtrent like godt fra det hvis du går på Michelin-restauranten Fauna og bestiller en femretters meny, med ferdigutviklede og bedre komposisjoner. Og når vi snakker om skåler: Det kan tenkes at Stormkjøkkenet sitter for fast i dette skålkonseptet sitt, og derfor utelukker seg selv fra variasjonsmuligheter som ville komme deres signatur-piknik til gode. Det ville blitt et bedre bud på «social eating».

Et forholdsvis lite vinutvalg på glass, kanskje noe på siden av matens stil, svekker inntrykket ytterligere noe. Jeg skulle så gjerne ha trillet en høyere poengsum for dette sympatiske stedet – både for dets gode ambisjoner og alt som er bra, ikke minst innenfor det kulinariske. Imidlertid: God sjangerforståelse er anmelderens alfa og omega. En sterk firer må bli den oppmuntrede bedømmelsen for et kombinasjonsmåltid som ennå har et stykke igjen før det virkelig kan kalles for norske byggeklosser.