Restaurantanmeldelse av Smokestack: Amerikanske noter og unoter

Lovende takter med enkelte feiltrinn preger spisestedet Smokestack i den nye Klubben under Konserthustrappa i Oslo. Men mat som metter kan du få her, både før og etter konsert.

Oslos nye kulturscene i Vika, Røverstaden, ville selvsagt ikke vært komplett uten et serveringssted. I lokalene som tidligere rommet blant annet Club 7 og Sardines er Røverstaden blitt Konserthusets populærkulturelle forlengelse, med alle slags funksjoner, fra konsertarena (Klubben) til utstillingsrom. Riktig flott er det blitt, selv om kanskje navnet skurrer litt: Det var røverstatene, ikke røverstaden, som var navnet på fattigstrøkene Algier, Tripoli og Tunis i Vika – i en havneby som Kristiania jovialt nok oppkalt etter sjørøverstatene på Nord-Afrikas kyst. Men det får være en sjørøver i slaktetiden. Kaffebaren Dueslaget er oppkalt etter det treffende navnet på bordellet som en gang lå her, mens restauranten Smokestack… Tja. Det er amerikansk, og betyr skorstein.

Nå er det ikke det minste rart å velge amerikansk sørstatsmat og BBQ med mye røyksmak som serveringssjanger på et slikt sted, for dette er mat som er trendy: lett å like, lett å forstå, rask å få ut fra kjøkkenet og kvikk å spise før eller etter et arrangement. Men det er noe skikkelig ur-provinsielt med en meny der de eneste norske ordene er navnene på allergenene, særlig i et norsk kulturhus. Så er det sagt. For matens og servicens del spiller det ingen rolle.

Flotte lokaler og blid servitør skulle komme til å kompensere for noen feilskjær, mens vi spiste oss gjennom både smaksmeny og litt attåt. En bra makrellmousse til hun som ikke spiser kjøtt, var frisk og syrlig, men litt kjedelig servert med noen frisée-blader. Rødbet-carpaccioen var også god og forfriskende, med lett forvellet brokkoli og andre grønnsaker sammen med salat og ost. Ladningen med kyllingvinger var også finfin; vingene var forbilledlig sprø utenpå, saftige inni, og ikke skrinne på kjøtt. De kom med en god chipotle-saus og en glace med både sting og sødme.

Innledningen var altså lovende, selv om det tok lovlig lang tid før måltidet kom i gang, til tross for få gjester. Men tempoet kom seg, og burgeren vi hadde bestilt var saftig og velsmakende, brødet luftig og med god egensmak. Den kunne kanskje hatt litt friskere tilbehør ut over ost, bacon og fritert løk, men god, det var den. Det samme gjaldt for søtpoteter med quinoa, kornene var helt al dente og uten klumper.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Mindre vellykket var den lille skålen med Mac-’n’-Cheese, der hverken den annonserte trøffelsmaken eller noen videre ostesmak var å spore. Den smakte mest som makaroni i hvit saus. Menyens ene fiskerett var iallfall en skuffelse: Laksen kom med de samme frisée-bladene og noen overkokte rotfrukter. «Catch of the Day» stod det, og det må sies å være en overdreven betegnelse for en oppdrettslaks som ikke var helt fersk, for å si det mildt.

Kylling og kål med friterte maiskaker og en maisdip, var en fin kombo. Kjøttet var saftig og mørt, og det var mye maissmak i tillegg til gode overtoner som oppstod med kålen. Ostefries, pommes frites med ost, var syndig gode, men det overstrødde, sprø baconet smakte harskt. De øvrige pommes-fritesene kom i to porsjoner, den ene var slapp, den andre helt patent.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pulled pork er kanskje gårsdagens nyheter, men det er nå godt allikevel. Vi hadde begynt å savne litt røyksmak på tingene, og her kom den. Kjøttet var saftig og med fin krydring, men noe for salt. Det samme gjaldt for den flotte, røde pølsa – saftig og med et pepret sting, men salt. BBQ-sausen passet godt til.

Dessertene var like, om jeg kan si det slik, og like gode, alt etter som man ser det. De kom i hvert sitt lille sylteglass: En Key Lime-«pai» hadde lite lime-smak og en diger marshmallow, nærmest en myk marengs, på toppen. Eple- og valnøtt-«paien» smakte for lite eple, valnøtt og pai. Ostekaken hadde også lite karakter, mens iskulene var OK. Men det er litt drøyt å kalle dette for pai og kake; unnskyld: pie og cake. Sånt hadde ikke sluppet gjennom hos Ol’ Grandma Smith.

I konkurransen med Oslos andre, formidable steder i sørstatssjangeren er det vanskelig å si om Smokestack kan hevde seg i lengden, men «time vil sjåv», som Blodstrupmoen sa i Flåklypa.