Restaurantanmeldelse av Brugata Landhandleri: Uten særpreg

Brugata Landhandleri er et velkomment tilskudd i nabolaget, men som spisested er det ikke skarpt nok til å hevde seg i bybildet.

Brugata Landhandleri ønsker å være så mangt. Kaffebar fra tidlig morgen via lunsjsted til restaurant med cocktailbar og DJ til de små timer. Også landhandleri da selvfølgelig. Det føles umiddelbart som om de ikke behersker alle oppgaver like godt.

Nå er jeg ingen baranmelder og heller ingen storforbruker av kaffe, så de to av husets mange konsepter skal jeg vokte meg for å mene for mye om. Det kan tenkes at både cocktailene og kaffen er av høy kvalitet. Men å kalle en trehylle med kostbar hermetikk og en håndfull såper på ene kortveggen for et landhandleri fremstår en smule påtatt.

Resten av spisesalen på gateplan er innredet etter samme palett som mange andre nye spisesteder de siste årene. Bord og stoler er et salig sammensurium. Trebord og marmorlignede terrassebord står tett i tett over to typer grønne gulvfliser i fri dressur. Stolene varierer fra typen «ukomfortabel 70-tallsdesign» til klasseromsstoler fra grunnskolen tidlig på 80-tallet. Jeg antar at det skal fremstå som vilkårlig og særegent, men det oppleves nærmere nåtidens «Ikeakatalog» for trendy restauranter enn noe annet.

Menyen er langt mer vågal. Vågal i den forstand at det er modig å sette opp en meny med kun tre hovedretter. Dagens vegetar, fisk og kjøtt har riktig nok følge av to forretter og en liten dessert, og med et slikt begrenset utvalg må hver enkelt rett både friste og imponere.

Siden følget ville ha piggvar med jordskokk til hovedrett frister hverken fiskegryten Bacalhau eller jordskokksuppen som er kveldens eneste forretter. Da er det bra at Brugata Landhandleri også byr på barsnacks i form av fire oster og fem ulike sorter spekemat som vi kan knaske for å stille sulten med mens vi venter på hovedrettene.

Skjønt fullt så enkelt blir det ikke. Vår trivelige servitør glemmer å ta vår bestilling etter å ha servert oss drikke og blir opptatt med å dekke opp et langbord tilsynelatende i påvente av et større selskap. Først etter det som føles som alt for lenge oppdager han at vi sitter og ser mot kjøkkenet med lengsel i blikket.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den sagnomsuste spanske skinken Iberico Bellota fra svartfotgrisen som fores med nøtter for å gi skinken dens karakteristiske nøttepreg, er listet to steder på menyen. Servitøren er likevel usikker på om de faktisk har den. Det har de og heldigvis er kvaliteten utmerket når den omsider kommer til bordet. Det samme gjelder også et passe modent og riktig temperert stykke av den kremete franske hvitmuggosten Brillat-Savarin. Begge deler er godt til lørdagskosen, men det er ingen stor kokekunst.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Lammeskanken er best av de komponerte hovedrettene. Kjøttet er mørt og slipper lett beinet. Potetpureen er fyldig og harmonerer fint med lammets markante fedme selv om den er en anelse overarbeidet og konsistensen nærmer seg seig. Både bakt og syltet løk balanser retten og gir et utfyllende smaksregister. Rettens fremste kvalitet er en krydret duft av brent fennikelfrø og gresskarkjerner som selve skanken er dekket med.

Det er en velkomponert rett som sågar er godt gjennomført. Men som interiøret, mangler den særpreg og egenart. Det hele blir for likt flere andre steder som gjør lignede retter bedre. Gode oster og skinker med et par gjennomførte, men lett gjenkjennelige retter, er ikke nok til å bære et spisested alene.

Brugata Landhandleri er ikke en dårlig restaurant, men heller ingen spesiell restaurant. Jeg er ikke sikker på at den tilfører Oslos kulinariske landskap noe, utover en sårt nødvendig fornying av Brugata og strøket omkring. Menyen er for begrenset og de få rettene som tilbys er simpelthen ikke gode nok. Det er mulig husets andre konsepter er bedre, men som spisested var dette skuffende.