Restaurantanmeldelse av Kunstnernes hus: Høsthåp for Huset

På nyoppussede Kunstnernes hus har byens mest originale pizzaer rykket inn på kveldstid – og et noe mindre originalt kjøkken på dagtid.

Enkelte lokaler i Oslo kan få en til å tenke på stolleken. Ikke før har ett konsept forsøkt seg i lokalene ett år eller to, så avløses det av et annet, og så gjerne av et tredje og fjerde. Man føler at hvis musikken plutselig stopper kan man risikere å ha gått inn for å få dim sum og komme ut med taco.

Restauranten/kafeen i Kunstnernes hus er et slikt lokale der det har virket som det har vært umulig å få noe serveringskonsept til å bli hengende. Etter husets siste storhetstid på 90-tallet, da dette ikke bare var det foretrukne vanningshull for kjendiser og mediefolk i helgene, men da også restaurantavdelingen nøt en viss anseelse, har ting liksom aldri tatt seg ordentlig opp igjen. Forskjellige serveringskonsepter har kommet og gått – mest gått. Stamgjestene ble voksne, trendene skiftet og det øvrige tilbudet er blitt større. En klar arvtager er Litteraturhuset lenger opp i gaten, der lokalene i seg selv viste seg å være langt hyggeligere – det var alltid noe goldt og klirrende over den digre hallen i Kunstnernes Hus, og akustikken var som i et gravkammer. Kanskje det var derfor alle gikk dit på 90-tallet – vi hørte bare vår egen stemme, og den var tross alt det viktigste.

Sist ut i runddansen var husets eget konsept, med «mormormatmed moderne vri», et bra opplegg, men akk: Også her måtte man ta inn skiltet.

Nå er det imidlertid grunn til å håpe på en permanent løsning for dette tradisjonsrike møtestedet. Det har vært investert i interiør for å gjøre kafeen (stilriktig) varmere og mer intim, det har vært foretatt akustiske inngrep med (usynlig) polstring av mange av flatene – og det har virket: Endelig kan man høre hva den andre har å si, og det kan jo være verdt et besøk i seg selv. Det er i tillegg bygget en flott bar og en konsertscene for intimkonserter. Ledelsen skal ha ros for at man forsøker å blåse liv i huset.

Det viktigste er selvsagt at det nå er Lofthus Samvirkelag – pizzaavdelingen av Åpent Bakeri – som har overtatt ansvaret for mat og drikke. Lofthus har vært en suksess, og dette er vel den fjerde avdelingen de åpner. Her serveres Lofthus-pizzaer på kveldstid og enkle lunsjretter på dagtid.

VG har tidligere besøkt Lofthus Samvirkelag på Torshov. Les hele anmeldelsen her!

Det er mest vellykket om kvelden. Lofthus-pizzaene er de samme, gjennomtenkte, gode som vi kjenner fra originalen på Torshov og fra Tranen. Tynne og stekt på minuttet, med god, egenkomponert hvit eller rød saus, herlige oster og flotte råvarer. Pizzabakerne her er en pryd for lauget. De originale, norske vriene på den italienske tradisjonsmaten gjør pizzaene til noe utenom det vanlige. Reinsdyrpizzaen med granateplekjerner er et absolutt must om man ikke alt har forsøkt den. Denne kvelden tok jeg en «picante», tomatbasert med sting, men ikke for pikant. Den hadde god balanse mot det sterke, med kraftig, nesten nøtteaktig smak av ost, en førsteklasses salami og god konsistens på rødløken. Bunnen var tynn, gjennomstekt, men allikevel saftig.

Den hvite pizzaen med steinsopp utmerket seg også. Bunnen var like fin, det var rikelig med sopp, og den hvite sausen hadde god balanse mellom syrlighet, fett og salt. Steinsoppen hadde flott konsistens.

Fikk du lyst på hvit pizza? Prøv en hjemmelaget variant med røkelaks og avokado.

Servitøren var både engasjert og kyndig. Hun hadde et øye på hver finger og et smil til alle. Vår rødvinsflaske på anbefaling var en enkel, men god La Bruja de Rozas 2014. At den var korket, oppdaget hun selv og ordnet med ny. Bartenderen var rutinert, kjøkkenet raskt. Nei, for kveldsopplevelsen er det lite eller ingen ting å trekke, selv om kartet godt kunne hatt en vegetarpizza «in rosso», også, og ikke bare «in bianco». En klar sekser.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kontrasten til lunsjserveringen er interessant. Her er det langt mer som ikke har falt på plass. Selve spisekartet er lovlig kort, selv om porsjonene viste seg å være sjenerøse. 7 retter, hvorav 4 kalde. Nokså enkle saker, som sildetallerken, gravlaks og wienerschnitzel. Da bør kjøkkenet levere på kvalitet. Og det gjør det noenlunde greit. Schnitzelen er tynn, men saftig, paneringen perfekt sprø, servert med ansjos og kapers, sitronskive, erter og litt sjy, som det kunne vært noe mer av. En kremet brokkolisuppe var sterkt konsentrert i smaken og fint matchet med kantareller, som riktignok var blitt noe dvaske i gryta. «Sildetallerkenen» var derimot kjedelig, uten rugbrød og med lite garnityr – én type sild, et hardkokt egg og et stykke västerbottenost som ikke hadde noe der å gjøre. Gravlaksen var god, men svært mild. De dillstuede potetene var derimot utmerkede. Enkelt og upretensiøst, formodentlig i kontrast til høstutstillingen. Men mer fantasi er nødvendig, dette var ikke et spisekart som ga en lyst på mer.

Bedre organisering trengs også. Servitørene kommuniserte dårlig seg i mellom og med gjestene, de presenterte knapt maten eller overhodet ikke før de snudde på hælen og forsvant, travelt opptatte som de var med å bringe én og én ting, løp i bena på hverandre, glemte, byttet oppgaver. Sånt er lett å se selv for et uøvd øye, men det er heldigvis også lett å gjøre noe med. Allikevel kan ikke lunsjopplevelsen få noe mer enn en svak firer.

Samlet karakter blir da en vennlig femmer fulgt av et hjertelig velkommen tilbake til Huset!

Ut og spise? Sjekk alle våre anmeldelser her!