Restaurantanmeldelse av Edda: Lovende takter

Nykommeren Edda, et steinkast fra Operaen, kommer til å få mange glade gjester hvis restauranten fortsetter i samme lovende spor som nå.

Lokalet er trivelig og pent, men signaliserer ikke stort. Det gjør ikke nettsidene heller, tross pene ord om «familiær samtidskost», uten at det egentlig sier så mye. Men trivsel basert på tradisjon synes å være en bærebjelke, og nyfortolkning av tradisjonsmat er en populær trend. På norrønt kan da også Edda betegne en oldemor, i tillegg til å ha gitt navn til Edda-diktningen. Dertil kommer beliggenheten, et steinkast fra Operaen og det kommende Munchmuseet, samt i umiddelbar nærhet av nye Deichman, i en bydel som fremdeles fremstår som uferdig og noe gold og halvtom, men som snart vil være i full sving.

Edda har iallfall funnet mye av formen allerede, og når jeg nevnte Operaen var det spesielt for å understreke at dette må da være et ideelt sted å ta en matbit før eller etter forestilling. I Londons West End har restaurantene skreddersydd tilbud til teatergjengerne så det skal passe med tidspunktene, og det er kanskje en idé for Edda, som ligger på hjørnet av smuget som bærer ballettpioneren Henny Mürers navn.

Menyen er ikke stor, men både den og den femretters, faste menyen har god spennvidde. Dessuten pent priset til 600 kroner. I det hele tatt er prisnivået sympatisk, spesielt på lunsjkartet.

Helt heldig var vel ikke begynnelsen, en liten appetittvekker med krabbesalat og agurk. Smak og struktur var litt ensformig og uinspirert. Direkte inspirerende var derimot betjeningen, som var usedvanlig blid og hjelpsom. De var neppe servitørutdannet, men løste små logistiske problemer med humør – patentløsningen på det meste.

Østers er egentlig vintermat, men vanskelig å motstå til alle årstider. Her var de utmerkede, og prisen på 30 kroner stykket ikke avskrekkende.

Første ordinære rett fra femretteren var en carpaccio av kamskjell, med ramsløkblomster, majones, ramsløkolje og erter, og dette var rett og slett digg. De spede sommerertene ga litt knas mot den myke skjellmaten og majonesen, og dannet ellers god forbindelse mellom smakene. Fra spisekartet kom laks med agurk, sitronmajones og lakserogn, noe som fremsto i enkleste laget.

Makrell var nestemann ut, en lovende rett med både skåldede og tørkede tomater, og en sterk, tomatisert saus med laurbær – en klassiker til fisk. Men fjordmakrellen kom rå, og selv om kvaliteten var utmerket, burde den fått utviklet smaken gjennom varmebehandling, røyking eller sylting. Da ville retten også kommet nærmere «makrell i tomat». Her ble det nok mest tomat – og det sprø kyllingskinnet tilførte ikke noe. Sprøstekt makrellskinn, derimot, ville ha gjort underverker og matchet den tydelige laurbærsmaken.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Villørret fra Hardanger, derimot, hadde forbilledlig sprøtt skinn, men uten å være tørrstekt. En lett, syrlig sauce vierge og sommerlige grønnsaker gjorde dette til en deilig sommerrett. På min side fikk jeg Kylling Kiev, en klassiker man ikke ser for ofte. Det panerte skinnet var knasende, kjøttet saftig, og pistasjer i fyllet var en fin variant. En glace på kyllingkraften sammen med maispuré skapte ytterligere mumsefaktor. Hovedrettene var foreløpige vinnere denne kvelden. Men vi hadde en overraskelse til gode.

Ostene, både norske og utenlandske, var bra. Og her begynte vi å vike fra det noe intetsigende, lille utvalget av vin på glass, og det skulle vi definitivt gjort før. Bartenderen hadde stått uvirksom hele kvelden. Nå kom det en drink med akevitt, pære og ekstrakt av blåmuggost. Dristig så det holder, og supergodt. En fin bro til dessertene, som var sommerklassiske, på rabarbra og bringebær. Men det var den magiske drinken vi nå fikk, med hint av marsipansmak, skjønt ikke for søtlig, som løftet dem. Kaffen var også utmerket. Bartenderen må på spisekartet! Når man har en så dyktig medarbeider, bør både betjening og meny pushe produktene på gjestene. Det vil hverken gjester eller restaurant angre på. Ja, tenk om han også kunne funnet noen morsommere viner på glass? For å vri litt på Ibsen: Ja, tenk om dét – Edda!

Unotene er små, så dette er lovende takter for gjester både med og uten operabilletter.