Restaurantanmeldelse av Tak: Ikke det dårligste valget

Middels godt, men veldig mykt på toppen.

Det er mange likheter på den japanske og den nynordiske maten. Det er med utgangspunkt i nære råvarer, en liten dose med nasjonalisme, og rene gode smaker. Med så sterke rammer er ofte fallhøyden stor, og på taket er det veldig langt ned til Solli plass.

Det var Petter Stordalen selv som hentet kjøkkensjef Frida Ronge til Tak i Stockholm. Frida hadde vunnet mesterskap i sushi og fått knallkritikker med restauranten Råkultur i Sverige. Nå skulle Stordalens hoteller få smaken av Fridas nordiske vri på det asiatiske kjøkken.

Når de fikk lov til å sette på det runde utsiktstårnet på toppen av det fredede bygget, var det Fridas restaurant Tak som skulle inn. Choice har gjort lignende før. De har fått kjendiskokk Marcus Samuelsson inn som øverste åndelige leder i restauranten NORDA på The Hub. Det gikk ikke bra, skrytet uteble, og stjernen Samuelsson lyste ikke like sterkt her i Oslo som i andre land.

Hotellrestaurant er en vanskelig affære. Det er for mange hensyn som skal ivaretas, og for å være ærlig så er ikke hotellfolk og eiendomsinvestorer de mest progressive eller spennende menneskene i en by. De liker ofte steder som har vært en suksess over lengre tid. De henter inn noen som har gjort suksess før. Det ender som regel i et slags minste felles multiplum og blir ofte til noe ingen kan mislike og ingen kan elske.

På Tak er det full fart. Det har ikke vært åpent mange månedene, klientellet består av de lokale og bemidlede. Sommerro er allerede stappet full av gode mattilbud. Art decoen fra etasjene under har ikke fått lov til å bli med opp i to øverste etasjene. Her er alt hotellmykt og fluffy. Det er lite motstand på toppen, når man først har kommet dit. Men det er fullt, det er bråkete, og det er ofte stengt for lukkede arrangement. Slik er det ofte med flotte steder på flotte adresser. Det er mange som vil betale for å være der det skjer.

En enkel liten forrett setter en høy standard. De kaller det en guacamole av grønne erter. Hvorfor de har valgt det navnet i en panasiatisk-nordisk restaurant er ikke lett å si, men denne grønne røren er så full av smak, så ertete, så frisk, så herlig at humøret – som allerede var godt og boblende – når nye høyder. Det er en klar fin smak av erter, det er salt, det er sødme, krydret med en deilig hete. Det følger med fire chips, men servitøren er raskt frempå med flere med en gang det går tomt. Det eneste som er å kritisere er at porsjonen virker litt liten.

Kjøkkenet har gjort mål av seg på å føre sammen to kjøkken, det japanske og det nordiske. To kjøkken som har mye til felles, i teknikker, smaker – men som også har store forskjeller. Der det japanske har ivaretatt tradisjoner og dypdykket i enzymatisk nedbrytning av protein og karbohydrater i form av misoer, shoyuer og andre fermenterte herligheter, har det stort sett blitt glemt i det nordiske. Frem til den ny-nordiske bølgen som har ridd regionen vår gjennom de siste 20 årene.

En toast skagen er søtlig og har en styrke av pepperrot, en syrlig majones og salte små fiskerogn.

En tartar er full av smak, med en soppkraft som nesten tar helt over.

Og den beste av de små rettene, som også må kunne kalles en innovasjon, er en sashimi på boknafisk med brunet smør og poteter.

Den viser frem boknafiskens herlige og intense smak. En liten skål med nudelsuppe er full av smak, den brer seg i munnen, den er salt og god, og slurpes raskt ned.

En entrecôte ser liten ut der den ligger på tallerkenen, men den er riktig stekt. Grønnsakene har fått en røff behandling.

Et stykke kveite er tørrstekt, fibrene er korte. Men smørsausen passer fint med tilhørende tang.

Tilbehør bestiller man ved siden av hovedrettene, men både hjertesalat og ris med furikake har mengder med smak, selv om presisjonen er svak. Brunostdesserteren er en artig vri, men smaker litt for søtt.

Det er god stemning på Tak, det er fin utsikt også. De myke stolene fjerner ubehaget som har samlet seg, det blir nummet bort, det er kanskje slik det er å leve på toppen. Tak leverer et helt godkjent måltid, men prisen er høy. Man får langt bedre måltider litt lenger ned i etasjene på Sommerro.

Men vil du se og bli sett, så er taket ikke det dårligste valget på Solli plass. Men festen, den holder de helt nederst, i første etasje.