Mona Lisa Restaurant: Styr unna denne turistfellen

Italiensk og folkelig er stikkordene for menyen på traveren Mona Lisa Restaurant i Oslo. Men italiensk er det ikke, og «folkelig» bare i den kjipeste forstand av ordet.

Utenfor henger italienske og norske flagg, inne i det store restaurantkomplekset holder restauranten Mona Lisa 1980-tallsfanen høyt med forgylt stukkatur, lysekroner og bilder av lettkledde kvinner og menn, skjønt mest kvinner, som poserer med forskjellige matvarer på en måte som er kunstnerisk nok til ikke å være pornografisk, og pornografisk nok til ikke å være smakfullt. Det får nå være så. Glam og glitter er smak og behag.

Det må også være en ærlig sak at en restaurant arbeider iherdig for å trekke til seg særlig publikum utenbysfra, samt servere en meny som er svært tilpasset norsk gane. Men det må gjøres ordentlig.

Når man tenker på hvor godt og i ordets egentlige forstand folkelig det italienske kjøkkenet er, er det kanskje på tide å ta inn de italienske flaggene. Som turistfelle fungerer imidlertid dette sikkert ganske godt.

Når man for eksempel setter en forrett som rekecocktail på menyen, får det være så sin sak at denne klassikeren ikke er spesielt «italiensk».

Men hvis man kr 119 for den, bør den ikke bestå av en haug med salat, en diger agurkskive, noen reker fra bøtte og en kladeis industrimajones fra pose. Det er ingen rekecocktail.

At min carpaccio stod til bestått på kjøttsiden, oppveide bare delvis at den kom med et hav av intetsigende salat og unødig garnityr, som fylte ut for den skrinne kjøttmengden.

En spaghetti alla napoletana hadde stått og ventet før den kom til bordet, tross glissent med gjester, og var ikke noe eksempel på den dampende ferske øyeblikkskunst italiensk mat skal være, men pastaen var i det minste riktig kokt.

Tomatsausen, derimot, den enkleste av alle, smakte bittert av gulbrent hvitløk og lite omhu. Lignende mangler gjorde seg også gjeldende i ravioliene i fløtesaus med skinke. Sausen var gul og sterkt jevnet, fyllet var tørt, og alt hadde en emmen bismak som ikke kunne dempes av parmesanen da den endelig kom på bordet – en stund etter at også bestikket hadde ankommet.

I det hele tatt: Service, som ellers kan redde et ganske trist måltid, bestod her av enstavelsesord og desinteressert holdning.

Ofte har jeg skrevet at «et smil skader ikke», men her manglet i tillegg også blikkontakt og elementær evne til å kommunisere. Ikke bare tok alt sin tid, ting ble stående uavryddet, til dels gjennom hele måltidet, og uvitenheten om hva vi fikk å spise og drikke var påfallende.

To hovedretter som på papiret så svært forskjellige ut, viste seg i praksis å være nesten magisk like. Kveite med béarnaise og kyllingbryst med konjakksaus hadde riktignok forskjellige sauser, skjønt begge kom med snerk. Men der opphørte også enhver forskjell. Alt annet var likt.

Og her fulgte man det glade amatørprinsipp om «mer av alt». Ihjelkokte sukkererter hadde dødd gulsottdøden sammen med like ihjelkokte brekkbønner; noen revne gulrøtter svevet omkring i håp om tilhørighet med de andre smakene, men fant aldri forbindelsen til de seige soppene, sølvløkene fra glass, cherrytomatene, floken av timian med stilk, de soggy potetbåtene og naturligvis heller ikke med saus nummer to: en bitter paprikasaus, som i sin tur var oversauset med saus nummer tre: en søtlig balsamicoreduksjon, for å gjøre kaoset komplett.

Rett skal være rett: om enn kyllingbrystet var litt tørt, var det pent stekt og godt krydret. Kveita, derimot, både smakte og luktet tran.

På forespørsel fikk vi vite at restauranten fikk «fersk fisk nesten annenhver dag». Og videre at kjøkkensjefen syntes fisken var helt i orden. Men restauranten tok situasjonen helt korrekt og strøk kveita fra regningen.

Ostefatet utmerket seg utelukkende ved en bisarr fargerikdom der både jordbærsyltetøy og peanøtter forsøkte å inngå i et høyere hele med de fire ostene som ifølge servitøren «alle var italienske», formodentlig med unntak av de tre ostene som ikke var italienske, hvorav to viste seg å være samme ost, bare plassert lengst mulig fra hverandre på fatet. Og sjelden har jeg sett så mye skorpe og så lite ostemasse på en brie.

Tre sorbékuler var langt fra noen «komposisjon», men en grei trio, mens min tiramisù var laget på bløtkakebunn og kom overhelt med sjokoladesaus fra flaske og krem fra sprayboks.

Med litt mer omhu både på kjøkken og i spisesal, kunne dette blitt et greit måltid. Det er alltid like ubegripelig at dette skal være så vanskelig. Folkelig og enkel mat kan godt være nettopp dét, men den må være god. Det fortjener så vel gjestene som maten man påstår at man serverer.