Restaurantanmeldelse av Jamie's Italian: Et nummer i rekka

Du spiser greit på Jamie’s Italian på Aker Brygge. Ikke blir du ruinert, heller. Men det er lite som skiller stedet nevneverdig fra konkurrenter som Olivia og Cargo. Og enda mindre som skiller det fra myriadene av Jamie-italienere i resten av verden.

Jamie Oliver er et fenomen, og et eksempel på hva man kan oppnå, dersom man bare forvalter sitt pund riktig, som det heter (i dette tilfelle snakker vi om britiske pund). Hans frapperende, ungdommelige inntog på TV-skjermene i 1999 som «den nakne kokken», der han var både upretensiøs og kul hinsides kul, katapulterte ham inn i større sammenhenger. Ikke bare til status som global megakjendis, men fremfor alt inn i Big Business.

Der har han holdt seg siden og manøvrert klokt. Daily Mail anslår at han er god for over 2,4 milliarder kroner. Kokebøker, TV-programmer, reklame, restaurantkjeder, butikker, magasiner, apper, kjøkkenutstyr, matvarer, vin: Ikke få merkevarer bærer eller har båret Jamie O-s stiliserte signatur. I motsetning til Walt Disney har navnet beholdt noe av troverdigheten, til tross for en firmapolicy med blant annet nådeløse nedleggelser. Det er liten grunn til å betvile oppriktigheten i Jamie Olivers engasjement for matkultur og bærekraftig produksjon, ernæring blant skolebarn samt for kokkeutdannelsen, blant mye annet. En fiffig kombinasjon av forretningsimperium og idealistisk folkebevegelse, altså.

Godt gjort av en ordblind gutt fra Essex. Men det er et stykke fra det utvilsomt inspirerende, personlige nærværet til Mr. James Trevor Oliver, MBE, til virkeligheten i en av franchise-restaurantene som leier hans navn, konsept og oppskrifter. Hvis jeg har telt riktig er restauranten på Aker Brygge nr. 67 i rekken av hans «Italians» i 22 land, alle skåret over cirka samme lest. Det vil si at du kan være trygg på å få noenlunde den samme maten enten du befinner deg i Oslo eller Singapore. Det bør angi omtrent hvor personlig dette er.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Egentlig er vel dette mer en britisk enn en italiensk restaurant. Ikke bare fordi servitørene bærer en slags skoleslips. Malen er å ta noen italienske klassikere og sy dem om slik at de treffer et urbant publikum midtskips – og man legger til grunn at dette overalt er omtrent som i London. Burger har man også, jada.

Men la gå, små arancini, friterte risboller, smakte bra, og ros skal stedet ha for sin planke med gode vegetar-antipasti som vi tok i stedet for spekemat. Grillede grønnsaker, bruschetta med mozzarella – samt hummus, som var utmerket og syrlig, om enn lite italiensk.

Pastaputene var silkemyke, og fyllet av spinat og ricotta må også få bestått, skjønt kanskje vel anonymt i smak i kontrast til en svært konsentrert tomatsaus. Min tagliatelle med bolognese-saus – visstnok etter oppskrift av Olivers kokkementor, Gennaro Contaldo fra Amalfi-kysten – viste også gode takter. Pastaen var kokt på sekundet rett, og sausen på okse og svin hadde godgjort seg lenge, men hva skal det nå være godt for å tilsette anisfrø? Jeg kan ikke huske den slik fra Amalfi. Og slett ikke fra Bologna. Det er vel frøene som er Contaldos «oppskrift», men det smaker nå mest av anis.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Servitørene er blide og flinke, og om indre havn ikke akkurat er Amalfi-bukten, så er Akershus festning ingen dårlig stemningsskaper.

Mer problematisk var min kylling på milanesisk vis. Den flate, panerte kyllingen var grei, men det som ifølge menyen skulle hevet den var høvlet trøffel over et speilegg på toppen. Her kom egget med fire klatter trøffelmos fra glass, ikke helt det samme. Potetene manglet salt.

Den ultrasterke chilipizzaen med myntetilsmakt yoghurt var utenfor allfarvei, kanskje en hommage til britenes eldgamle kjærlighetsaffære med det indiske kjøkken. Uansett: For tykk, for tykk var Jamies lefse, og sammen med for mye ost ble bunnen en «soggy» affære.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Den egentlige bunnen ble imidlertid nådd med dessertene. En tiramisù var dynket med Vinsanto i stedet for Marsala-vin, en artig vri. Men lagene med mascarponekrem var syltynne og retten var fullstendig uten den luftigheten den bør ha. De tre fruktsorbékulene vekket heller ingen minner om italiensk gelateria-kunst. For mye sukker og for lite smak, omgitt av myke jordbær og bringebær.

Ikke nødvendigvis dårligere enn andre italiensk-inspirerte steder i Oslo, men heller ikke bedre. Bare større.