Jewel of India: Uslipt diamant

Jeg har aldri helt forelsket meg i indiske restauranter og Jewel of India på Frogner i Oslo viser meg nok en gang hvorfor.

Selv om 80-tallets bølge av indiske spisesteder for lengst er stilnet har et imponerende antall steder slått rot og funnet seg vel til rette Oslo. Av historisk imperialistiske årsaker har vi selvsagt langt færre enn andre europeiske storbyer, som for eksempel London, men indisk matkultur er fortsatt å finne i flere av byens nabolag. Jewel of India på Frogner er av mange ansett som selve juvelen blant Oslos mange indiske restauranter.

Adressen på hjørnet av Oscarsgate og Frognerveien er riktig så fjong. Men vel nede i kjellerlokalet er det lite som minner om Oslos beste vestkant. Sikkert litt fordi man bevisst forsøker å skape en autentisk indisk stemning, men aller mest fordi finishen er fryktelig uslipt. Hvelvinger og utskjæringer i tak og på vegger ser ut som om de er laget av Isopor og farget på frihånd i dårlig lys med tusjpenn. Det er ofte en hårfin linje mellom autentisk og uryddig. Og med sine støvete kroker og flekkete menyer snubler Jewel of India ned på feil side av streken.

Menyen er i alle fall vaskeekte indisk med sine nesten hundre retter fordelt mellom forretter, hovedretter, spesialiteter, tandoori og desserter. Et enormt antall som oppnås ved å kombinere lam, kylling, sjømat og vegetarretter med det samme ti-talls sauser og omtrent like mange tilberedningsmetoder. Du kan selvsagt , som de fleste andre, bestille kylling i den cashewnøttbaserte kormasausen eller krydret lam i småbiter også kjent som tikka masala. Eller omvent. Forvirret? Da er du slett ikke alene.

Egentlig spiller det liten rolle hva du velger, for maten er gjennomgående velsmakende. For den utrente gane kan det være vanskelig å skille mellom de ulike nyansene i de mange sausene, men felles for dem alle er den rike varmen og det komplekse smaksbildet som skapes av en eksotisk blanding av krydder. Chili, kumin og gurkemeie er aldri langt unna og forsøker å lokke sansene bort fra det tvilsomme interiøret. Pass bare på å bestille maten akkurat så sterk som du tåler. Mer chili gjør nødvendigvis ikke maten bedre.

Lam Kolhapuri, som jeg antar har sitt opphav i samme by som de kjente sandalene av samme navn, er en vidunderlig rik rett hvor fedmen fra lammekjøttet brytes opp av ingefær og hvitløk før det hele bindes sammen igjen av den søtlige kokosmelken.

Like god er kylling som er marinert i yoghurt, ingefær, chili og hvitløk før den stekes i den glovarme tandoori-ovnen som gir kjøttet en herlig stekeskorpe mens det fortsatt er saftig. At ovnen er vedfyrt gir også en behagelig undertone av røyk til det ellers delikate kjøttet.

Desserten mango delight er dessverre ikke like brilliant. Den er lokkende beskrevet på menyen som hjemmelaget mangois med kardemomme. Dessverre er det lite som skiller den mangosorbeen jeg får servert fra den som selges i frysedisken på Meny, og kardemommen glimrer med sitt fravær.

Vi blir også anbefalt Gajar Halwa en slags indisk gulrotkake. En skuffende kompakt og overdrevent søt affære som blir servert med en generisk vaniljeis og samme eksotiske utvalg av ferske frukter som mango delight.

Som våre egne mattradisjoner er store deler av den indiske matkulturen lokal hverdagskost. En matkultur som vitner om tøffe forhold, kreative konserveringsmetoder og få resurser. Resultatet er sterkt krydrede sauser med få kjøttbiter og rikelig med ris. Det er i seg selv svært autentisk, men det oppleves som dyrt med 240 kroner for en hovedrett hvor essensen er fem små lammebiter av udefinert opprinnelse. De andre rettene er like dyre og jeg sitter tilslutt igjen med følelsen av å ha betalt for mer enn det jeg får. Den dyre maten er riktignok svært smakfull og tidvis spennende, likevel er dessertene så skuffende og interiøret så horribelt at bedre karakterer ikke står til å redde.