Restaurant Cru: Treg service og skuffende mat

Måltidet på Cru står dessverre ikke helt i forhold til ambisjonsnivået – og slett ikke til prisnivået.

I flere år har Cru på Fagerborg vært et begrep blant de bedre restaurantene i Oslo. Stedets nettsider lover, i tillegg til nytt interiør, en ny og spennende høstmeny. Forventningen var altså høy da vi gikk til bords i lokalets elegante øvre del, som er viet «fine dining» fra en fast meny – i underetasjen er det hyggelig vinbar og bistromat.

Tross enkelte bra prestasjoner forble dessverre de fleste rettene jevne ytelser. På dette nivået venter man også en mer dedikert tilnærming til gjestene, enn den vennlige, men upresise holdningen vi opplevde. Når ventetidene dessuten trekker ut i det absurde, til tross for at restaurantseksjonen var svært glissent besatt, viser dette mangel på timing. Særlig i innledningen bør rettene komme som perler på en snor, og man bør ikke få forespørsel om «pause» før man faktisk har fått i seg noe som kan tenkes å mette.

Selv om vi ved reservasjon hadde gitt tydelig beskjed om at en av oss ikke spiser kjøtt, fikk vi snart mistanke om at dette kom som en nyhet.

Det begynte allikevel lovende, selv om ganefornøyelsene som kom mens vi bestilte ikke var tilpasset den enes diett. Men delikate var de. Kuvertbrødene var fantastiske, saftige og fine, men med et par helt gale betegnelser: «Kavring» betegner på norsk et tørket bakverk, mens «ølebrød» ikke er et brød, men en suppe. Men dette er pirk. Cru byr ikke på noen vinpakke, man må gjøre valg til hver rett fra et bra vinkart. Her levde restauranten 100 prosent opp til sitt navn: Servitørenes anbefalinger satt meget godt til alt, men prisen per glass kan fort gjøre dette til en kostbar fornøyelse.

En krabbesalat dandert med tynne skiver av glasseple lignet på pene anretninger vi har sett andre steder, men smaken var lite utviklet. Det smakte krabbesalat og eple. Godt, men ingen fullstendig komposisjon. Samme tendens gjentok seg. Om enn retten med deilige, små nypoteter fra Ringerike, løyrom fra Kalix og söl – en tangsort – var mer spennende, merket man inspirasjonen fra retter man får bedre annetsteds. Etter romslig ventetid kom lysing fra møretraktene på bordet, «melbastekt», sammen med sesongens erter, ertepuré, ramsløk og flak av småløk brunet i kantene. De siste var ikke bare litt uelegant utført, den svidde smaken overdøvet de vare aromaene av fisk og grønt. La man løken til side, ble dette en bra rett, men ikke på noen måte minneverdig.

Så skilte medspisersken og jeg lag. Jeg fikk det menyen annonserte, nemlig en mørk kyllingconsommé med andehjerte, sopp, krutonger og et langtidsposjert egg – kveldens beste. Et mesterstykke som viste det nivået resten av måltidet kunne ligget på. Consommeen hadde rik smak, egget var fløyelsmykt og øvrige ingredienser riktig og delikat utført og sammensatt. Medspisersken fikk atter en lys fisk, også den «melbastekt», altså med den samme paneringen av smuldret, dobbeltristet loff (melba-toast). Dertil en estragonemulsjon som ble for oljete, og de samme kantarellene som fulgte min buljong.

Nytt spørsmål om vi ville ha en pause. Det ville vi ikke. Vi var nå eneste gjester. Allikevel tok det over 30 minutter før de to siste hovedrettene kom på bordet. Jeg fikk tre små skiver mørbrad av lam, påny tilberedt sous-vide, hvilket vil si at kjøttet i praksis hadde ligget ferdig hele tiden. Dertil tre blader grønnkål og en enkel saus. Tross lang varmebehandling og jevn rosafarge: Mørbrad kan være et problematisk kjøttstykke. Tilberedelsen hadde ikke fjernet seighet og hinner, og det var nær grensen for oversaltet. Medspiserskens smørtunge, atter en gang lys fisk, dandert med de samme kålbladene og noen pillede reker, skulle forestille en fullgod kulinarisk ytelse.

Hadde vi bestilt færre retter, ville vi nå fått et fat med tre oster, fikk vi vite. Vi fikk også vite hvilke tre oster vi ikke ville få. I stedet skulle vi få en «osterett», som viste seg å være en liten bit av en geitost fra Håøya, visstnok ystet uten bruk av elektrisitet, samt bjørnebær fra Hurum. Desserten, valnøttvariasjoner med spongekake og is, var god nok, men manglet på ny helhet. Dessuten smakte det for lite av valnøtt.

Det kan tenkes at Cru går i for store sko, eller i det minste bør jobbe med både lest og meny. Man forsøker å spille i samme divisjon som Fauna og lignende steder. Det eneste som er helt sammenlignbart, er dessverre prisnivået. Hadde ambisjon og pris ligget noe lavere og tempoet noe høyere, ville dette blitt en mye bedre restaurantopplevelse.

Lysten på flere restaurantanmeldelser av Erik Fosnes Hansen?

Skur 33: Folkelig og kult ved bryggekanten

Kunstnernes hus: Mormormat med moderne vri

Burgerbaren Munchies: Skikkelig god burgeropplevelse