Hitchhiker: Hipster-mat

Hos nykommer Hitchhiker kan du haike deg gjennom verdens gatemat, uten at det når de autentiske street food-høydene. 

Noen steder har man helt enkelt lyst til å like. Ofte er det noe du ikke helt klarer å sette fingen på som lokker. For selv om Hitchhiker åpnet for kun få uker siden har jeg lenge gått og gledet meg til i kveld. Sosiale medier har i månedsvis vært fylt med lokkende bilder fra kokkenes studieturer, smaksprøver fra ulike markeds-stunt eller såkalte pop-ups tatt av foodies.

Forventingene blir ikke mindre av den umiskjennelige tunge grillrøyken som velter mot oss på vei opp trappen. Men med høye forventinger følger stor fallhøyde.

Hitchhiker befinner seg i andre etasje på et slags galleri over Mathallen, litt øst for Oslos kjerne. Langs gjerdet mot hallen nedenfor er det barkrakker og disk. Ellers i rommet er det stappfullt med små bord. Små bord sammen med litt ubehagelige stoler, som minner aller mest om de i samfunnshuset på 80-tallet. Det skaper en stemning som du like gjerne finner langs en bakgate hvor som helst i verden.

Det er slett ikke tilfeldig, menyen er nemlig en rikholdig oppramsing av velkjente gatemat-klassikere fra både nær og fjern. Menyen er rett og slett «hipster». Her er godbiter som bao og kimchi fra Korea, jian bing og dumplings fra Kina, chimichurri fra Argentina, ramen fra Japan og mole fra Mexico. Det eneste som mangler er noe fra Frankrike.

Du kan drømme deg bort i menyen og haike deg gjennom et helt skole-friår som backpacker i løpet av en kveld. Og med under halv meteren mellom bordene er det heller ingenting å si på det sosiale. Praten går tidvis lett mellom bordene. Et skole-friår helt uten hjemlengsel, jetlag eller svette soveposer.

Ideen er genialt tilpasset den stadig økende andelen unge gjester som gjerne bruker penger på mat der de føler seg sett og hørt. Maten er totalt sett helt grei uten at den noen gang slår luften ut av oss. Som vanlig er det ekstremt vanskelig å levere på topp gjennom en så omfattende meny. Det er ingen kokker som er best på alt, men disse er nokså god på mye.

Kanskje er de aller best på Jianbing en tynn kinesisk pannekake som er rullet og fylt med strimler av and og hosinsaus. Den er rik og søt, men samtidig godt balansert. En vellaget rett som funker. Falafel i en tomatbasert saus er også vellykket, saftig og harmonisk. Ceviche med laks, avokado, mango, peanøtt og kaffe er også god. Men det er mest fordi jeg elsker ceviche, og litt på tross av kaffen.

Gjæret kål og grønnsaker eller kimchi er mer trendy enn vellaget og en annen rett av brent purre, smaker intetsigende.

Da er jeg mer begeistret for de to dessertene. Churros eller fritert vannbakels er alltid deilig selv om jeg skulle ønsket meg enda mer kanel i sukkerdrysset. Den andre desserten, is med smaken av popcorn er en velprøvd og isolert sett god ide. Men det er poprocks eller kandisert kullsyre med sin knasende og sprakende effekt i munnen som gjør retten spesiell.

Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at det kunne vært enda bedre. Ideen er glimrende. Men maten får ingen hjelp av servicen som varierer mellom treg og kunnskapsløs. Prisene fremstår som rimelige, men vi bruker nesten 1500 kroner før to personer er mette. Heldigvis har Hitchhikers målgruppe en imponerende evne til å rive hverandre med i en hvileløs søken etter det siste nye. Som nok, i alle fall i første omgang, vil gjøre stedet til en suksess. Men det mangler noe. Kanskje det er noe fransk, noe «je ne sais quoi».