Restaurantanmeldelse av Wallmans: Salongsanger

Kan et måltid bli bedre av 80-tallsmedleyer og lettkledde dansere?

Showet er i gang. En jovial mann i skinnbukser, fjærpryd og netting-singlet vitser om håndvasken som må fortsette også etter pandemien. Han introduserer kveldens første rett, gresskarsuppe mens kveldens forestilling – «Dirty little secrets» kjøres i gang.

Gresskarsuppen er tynn, litt som handlingen i showet, og smaker av sødme, ingefær og salt. Det er lite motstand eller kraft i suppen. Suppen henter frem smaken av kattepiss i vinen, det tørre brødet tilfører litt substans til suppen.

«I want muscles», låta udødeliggjort av Diana Ross, brukes som unnskyldning for å vise frem veltrent mannekropp, og publikum jubler. Det blir mer salg i baren av dette. To menn gjør ting med hverandre som er både rart og imponerende på samme tid. Ikledd nesten hvite boksershortser gjør de unevnelige balansekunster og flekser muskler til publikums glede. Disse gutta fortjener glitterbukser av gull. Jeg er utslitt bare av å ha bevitnet akten.

Gravlaks serveres i et lite glass. Laksen er stanset ut i runde skiver. Det smaker av søt sennep og søte, syltede beter. Etter gravlaksen kommer julenissene inn, og nå synger halvparten av publikum med på «Last Christmas». To glass vin kan gjøre det med folk. En sliten nisse gråtesynger på scenen mens koreografien går ut på å vise hva nissen synger. Fiffig.

Det var ikke bare «Last Christmas» de skulle spille, det er en medley! «All I want for Christmas is you», synges det, og den slitne nissen blir kurtisert av nissekoner i glitterkjoler og folk synger med.

Jeg har drukket opp to glass med udrikkelig vin, og trenger mer. Servitørene gjør jobben sin, de er flinke og må ta mye idioti fra gjester som har krav de ikke får dekket. Hovedrettens drikke blir servert, Sauvignon Blanc til torsken og Côte Rôtie til kjøttet. Showlyset i rødt og lilla gjør det krevende å se detaljene på tallerkenen.

«Dags at kicke i gang festen» roper artisten, som har fått beundrere fra bordet bestående av girlpowerjenter som feirer sjefen sin fordi hun er helt rå, og har tatt dem med på girlpower-feiring her på Wallmans.

Med det starter en tribute til DJ-en Avicii. Det er bilde av ham på bakskjermen. Balladen går over til en slags hillbillysak. Alle klapper. «So wake me up», roper gjestene ut. Nå danser de også mellom bordene og sangerne med nettingstrømper kommer tilbake. Vi skal klappe. Rytmisk sportsgymnastikk-artistene er tilbake på scenen. Det ender i et slags klimaks. Lyset blir slått på igjen og vi venter fortsatt på biffen.

«One day you’ll leave this world behind, so live a life you will remember». Jeg håper de antyder at biffen er minneverdig.

Biff og fisk blir servert av en av dem som danset, halvveis ikledd julenissedrakt. Fisken er tørr, det syltede gresskaret er ren syre. Alt bærer preg av at det er mange tallerkener som skal ut samtidig.

Biffen er adekvat stekt. Potetmosen smaker av noe jeg ikke forstår hva er. Brokkolinien er det beste på tallerkenen, den er stekt og har fortsatt sprøheten den skal ha. Sausen er full av stivelse og mangler dybde. Strengt tatt har den ingen smak annet enn sødme.

En mann med langt hår og kassegitar står på scenen. Han forteller oss at åttitallet var mye bedre enn tiden vi er inne i, selv om han ikke ble født før på nittitallet. Publikum ler. De fleste var åpenbart i sin ungdom på åttitallet, for nå blir det allsang. «Summer of 69» ropes ut i hele salen.

Det er en ny medley – Wallmans spesialitet. «Here I go again on my own». Nå reiser mennene seg og peker med fingrene opp i været. «Do you really want to hurt me», fortsetter han og da jubler kvinnene også.

Den svenske Michael Bolton stopper brått og utbryter: «Nå kommer Norges nasjonalsang». Det er selvfølgelig «Take on me» og ikke et øye er tørt. «I wanna know what love is» følger. Nå er han sliten, stjernen. Kanskje han tenker på alle tallerknene han skal rydde. Han roer det hele ned og legger seg på rygg, Han klemmer ut «Forever Young» etterfulgt av «Simply the best», sånn helt på tampen. Men han har fått liv i folket. De er fulle nå, og desserten kan ikke komme fort nok.

Vi er alle forelsket i den svenske servitør-entertaineren, men det hjelper ikke stort hverken på maten eller vinen.

Han avslutter med Bon Jovi, og kan selvfølgelig få ligge med hvem han vil i publikum. «We’re half way there», synger han, og jeg håper inderlig at han tar feil.

Vi lever begge på en bønn.

Dansere, som også serverer og rydder og skifter, gjør en heltemodig innsats. «For those about to rock, we salute you», roper de.

Jeg har mer lyst til å rope «For those about to serve a four course dinner, tidy up all the dishes and sing in between - We salute you!»

«Highway to hell» avslutter passende nok det utmattende rocke-medleynummeret. Puh.

Idet vi tror det er over og desserten skal serveres, strømmer overturen fra «Top Gun» ut av høyttalerne. Ikke et øye er tørt og alle drømmer om dagene da de lekte at de var Maverick og klina på en motorsykkel med den fineste dama i militærleiren. Danserne kommer ut på scenen i midten av lokalet med halve diskokuler på fat.

En skogsbærmousse smaker litt som dragéen på tabletter og sausen er stivnet til tallerkenen. Heldigvis blir desserten avbrutt av tordenvær og en ny opptreden. Halvnakne menn! Det beste i verden, ifølge publikum. En rolig variant av «It’s raining men» kommer på anlegget. De to gutta fra tidligere er tilbake og nå blir de heist opp i en trapes mens de holder hverandre fast.

Danser-servitør-sangerne skal ha applaus for innsatsen, for de har jobbet hardt i mange timer. De som eier showet burde derimot ha jobbet mer.

En kveld på Wallmans kan kanskje fungere for selskap på tur der nostalgien ligger latent, promillen er høy og ønsket om å se en halvfrekk forestilling mens man synger allsang er stort. Men showet er slitsomt, det er lite bra.

Og maten, den er mindre god enn showet.