Restaurantanmeldelse av Schrøder: Brun jul

Osloatmosfæren er unik på Schrøder, og julematen glir ned. Ikke fordi den er spesielt god, og slett ikke fordi den er spesielt billig, men fordi Schrøder er et hyggelig sted.

Mer og mer av det som tidligere var sesongbetont mat kan vi nå spise året rundt.

Sommerens kostelige laks er blitt hverdagskost i februar, og tomater er for lengst blitt allværsmat. I prinsippet kan vi få nesten alt, alltid. Likevel er det enkelte retter vi foretrekker å spise på bestemte tider av året, som fårikål om høsten og selvsagt julematen i den tiden vi nå er i. På spisesteder over det ganske land sitter nordmenn med øyne som tindrer av advent og akevitt og slufser i seg lutefisk, gomler pinnekjøtt og feirer fettorgier med ribbe og surkål. Men så, i romjulen, er det brått slutt. Ingen vil vel finne på å servere ribbe og medisterkaker i mai, enda så godt vi synes det er i desember.

Smak og erindring henger nøye sammen, og dermed også med hva vi oppfatter som tradisjon. Julens karakteristiske kryddere, soma nellik, ingefær og kanel, signaliserer at mye av julekosten har gamle røtter. Den går tilbake til en tid da slike kryddere ikke bare var dyre velstandsmarkører, men også ofte var høyst nødvendig kamuflasje av råvarer som begynte å harskne når det led litt utpå vinteren. I dag signaliserer julesmakene uforanderlighet og trygghet, prosedyrer som gjentar seg fra år til år i likhet med hovmesteren som ustanselig snubler i tigerskinnet – men bare på lille julaften.

Så veien gikk til noe av det mest uforanderlige av alt, nemlig gamle Schrøder på St. Hanshaugen i Oslo – et brunt serveringssted som er uforanderlig året rundt, og høyt elsket av stamgjester og nabolag. Det er ikke så rart. For her er det trivelig. Det var bare glade og fornøyde gjester å se fra vi kom til vi gikk. Egentlig kunne anmelderen snudd i døren og gått hjem og skrevet: Alt i orden.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Men hva skal og bør vi kunne vente oss av julemat vi spiser ute? Lutefisken til Schrøder er iallfall patent nok. I det minste selve fisken, som hadde god konsistens og smak. Men tilbehøret holdt bare så vidt mål. Baconbitene var ikke sprø og ribbefettet virket skvipete. Ertestuingen var også akkurat innafor. Flatbrødet og lefsene vekket i seg selv barndomsminner om mat i firkantet emballasje og med evig holdbarhet. Sånn sett er jo alt tidsriktig på Schrøder, som flyttet inn her i 1956, midt i storhetstiden til Korni flatbrød.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Men la dette noen demper på stemningen? I grunnen ikke. Det var bare litt synd, på samme måte som det var litt synd at stedet bare har én akevittsort. Jul skal være overdådighet og overskudd. Og julematen vi spiser ute, bør være minst ett hakk bedre enn den vi kan lage hjemme.

Særlig juletallerkenen med ribbe, medisterpølse og -kaker, ble i bruneste laget. Nei, jeg sikter ikke til all den brune sausen eller fargen på maten, men til følelsen av traust, norsk hverdag og rutine. Her var det lite preg av overdådighet og enda mindre smak av julekrydder. De to ribbestykkene var saftige nok, skjønt svoren var over grensen til seig.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pølsesnabben hadde også lite å fare med smaksmessig, men lå hakket over den enslige medisterkaken, som så like anonym ut som Harry Hole antagelig gjør når han slapper av på Schrøder inkognito. Men i motsetning til Harry var den slapp tvers igjennom.

Kombiner så alt dette med pregløs saus, rødkål og tre poteter, og dermed har du en juletallerken som hverken er for dårlig eller særlig god… men den koster altså kroner 369. Det er en drøy pris. Lutefisken faller enda dyrere, til hele 489 kroner, men den får man i det minste i to omganger.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Mer forsonlig stemt ble vi av riskremen, som hadde både tyggemotstand og god, rød saus. Karamellpuddingen og kremen smakte akkurat som den puddingen og kremen man får fra pakke og boks.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Men la dette noen demper på stemningen? I grunnen ikke. Vi hadde det hyggelig, vi. Servitørene var travle, men vennlige, og den som ikke ville ha øl og dram kunne få en anstendig rødvin til ribba. Men det hele var altså bare litt synd. For anmelderen skulle så gjerne kunnet melde at på gamle Schrøder, den brune bula, den på St. Hanshaugen, der er det jul! I stedet må jeg melde at der er det, som alltid, hyggelig. Punktum.

Følg oss gjerne på Instagram: @Godtno

_______________________________________________________________

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.