Restaurantanmeldelse av Hakkaiza: Stor ståhei for ingenting

Det er vanskelig å se hva som skal lokke spisegjester til Hakkaizas fine lokaler helt ytterst på Sørengkaia når stedet lover så mye og samtidig leverer så lite. 

Har du hørt om Hakkaiza? Ikke? Det hadde ikke jeg heller. Men lengst ute på Sørenga ligger det en asiatisk restaurant som kaller seg Norges beste kinarestaurant. En tittel stedet er tildelt i en kåring gjort av like ukjente Luxury Travel Guide tilbake i 2017. En slik anledning til prøve en ukjent perle kan jeg ganske enkelt ikke la gå fra meg.

Sørenga er riktignok et trist skue i januar med tretti centimeter knakende snø og vind som kunne gitt en inuitt frostbitt. Det yrende folkelivet og den herlige klondykelignende optimismen som preger nybyggerområdet på sommeren er for lengst pakket ned sammen med uteserveringene. Men Hakkaiza lyser like fullt innbydende mot oss der den ligger alene i vannkanten.

Glassfasaden som slipper inn masse lys og stemning om sommeren byr ikke på mye underholdning med folketomme gater utenfor i vintermørket. Men en ivrig servitør ser oss og åpner døren for oss før han følger oss til bordet. På tross av rommets størrelse skaper mørke fargetoner, naturlige materialer og en harmonisk blanding av friske blomster, planter og små trær en intim atmosfære. Innerst i et lyst og åpent kjøkken står en enslig kokk og venter på oppgaver.

Menyen hører hjemme i den diffuse pan-asiatiske kategorien. Den er tydelig inspirert av det kinesiske kjøkken, med syv ulike dim sum-retter som grunnpilarer. Samtidig har den innslag av japansk snacks som dampede soyabønner, koreanske friterte kyllingvinger og en thailandsk tom kha gai-suppe. De nevnte kinesiske smårettene utgjør forrettene. Foruten den thailandske suppen består hovedrettene av to wokretter med enten biff eller and. Sprøstekt and servert med løvtynne pannekaker, vårløk, agurk og hoisinsaus er menyens store trekkplaster. Har man vanskelig for å bestemme seg, kan man også bestille en ferdigkomponert meny som inkluderer nesten alle rettene utenom suppe og wok.

Mens vi blir sittende alt for lenge og vente på at de første forrettene skal komme på bordet, kommer vissheten om at vi er kveldens eneste gjester sigende på. Heldigvis begynner måltidet bra når maten endelig er der.

Biffvårrullene servert med søt plommesaus er knasende sprø og ikke varmere enn at de ulike krydderne kommer til sin rett uten at jeg brenner meg på tungen, slik man ofte gjør på vårruller. Kjøttdeig, strimlet kål og gulrot var forventet, men varme smaker av kardemomme og kanel er et velkomment innslag som passer sesongen godt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den kantonesiske munnfullen siumaai (eller shumai), bestående av kvernet svinekjøtt, finhakket scampi og shiitakesopp brettet i små deigpakker som deretter er dampet, er nesten like vellykket. Kjøttet er både saftig og smakfullt, men deigen er for tykk og bitene for store slik at den ikke er kokt helt gjennom og fortsatt lukter litt pannekakerøre.

De mer krydrete rettene er derimot skuffende. Szechuan-dumplings, små deigpakker fylt kylling og kål i en chiliolje laget med Szechuan-pepper, blir for unyansert. Den ekstremt sterke chilien kveler alle andre smaker og retten fremstår som naken, uten karakter.

Friterte koreanske kyllingvinger er enda sterkere. Uten et underliggende og balanserende smaksfundament som fedme eller sødme faller de helt gjennom og er uspiselige.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Måltidets største skuffelse er likevel den sprøstekte anden. Både vårløk og agurk er slurvete kuttet mens andekjøttet på grunn av manglende glasering mangler den søtlige karakteren som man forbinder med denne retten. De tynne pannekakene er ikke tilstrekkelig dampet, de rå deigemnene henger sammen slik at vi etterhvert gir opp å få dem fra hverandre. Når den medfølgende hoisinsausen i tillegg er tynn og mangler kompleksitet, er retten i realiteten fortapt.

Var dette en lavmælt nabolagsrestaurant kunne de første rettene som holder fornuftig nivå reddet flere øyne på terningen. Men min opplevelse står på ingen måte i forhold til de høye forventningene jeg hadde med meg, forventninger som Hakkaiza selv legger opp til. I det segmentet stedet åpenbart sikter seg inn mot, finnes flere av landets aller fremste asiatiske restauranter. Da er det ikke godt nok at maten varierer fra det akseptable til det uspiselige. Når prisene i tillegg er høyere enn hos disse konkurrentene, er det vanskelig så se hva annet enn de fine lokalene og servitørens engasjement som skal lokke spisegjester ut på pynten.

Lese mer? Her finner du alle artiklene våre!

______________________________________________________________

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.