Oro Bar & Grill: «Gull» med for mye tull

Oro Bar & Grill kan nok sine ting, men må passe på å holde fokus – både på mat og gjester.

Går du inn på et sted for å spise, billig eller dyrt, så skal du på ett eller annet vis omhylles av vennlighet og oppmerksomhet, av smakshåndverk. Du skal få noe du ikke kan få hjemme. Det er dette du som kunde betaler for. Litt magi eller moro.

Tunge farger og gylne toner, norske designmøbler samt selve adelsnavnet Oro – «gull» –i sober typografi, angir at man bør vente seg noe utenom det vanlige i Tordenskiolds gate 6A, selv om dette er Oro Bar & Grill, og ikke selve hovedbølet ved siden av.

Den langt rimeligere ukemenyen, der du kan velge opp til åtte retter, skal gi en smak av hva mester Terje Ness’ mattempel kan by på. Stedet har kvalitetsmerket Bib Gourmand i Michelin-guiden: Kvalitet til akseptable priser, til de mer uformelle anledningene.

Kjøkkenet har nok fagkunnskapen inne, men dette ble en uheldig kveld. En rekke servitører vekslet på å være likegyldige, mens maten vekslet i utførelse og komposisjon.

Vi er heldige og får et bord der vi slipper å sitte på barkrakker, og vi får godt brød og god aïoli. Men så går det en lang stund før det skjer noe. Og når det først skjer, er det noe halvhjertet og ufokusert over det.

Skal man for eksempel servere en såpass enkel forrett som serranoskinke med gresskar og gresskarkjerner, bør selve anretningen vise litt presisjon og komposisjonsglede og ikke virke målløst drysset utover.

Medspisersken var heldigere med sitt alternativ for ikke kjøttspisende, nemlig en fin blåskjellfrikassé. En laksetartar med pepperrotkrem truet også med å bli i enkleste laget.

Servitørene gjorde minimalt ut av presentasjonen av mat og drikke. En riesling kabinett fra Hirschhof gjorde seg for øvrig bra til.

Så kom det kamskjell med en chorizo-dressing, karse og granateplekjerner. Kamskjellene var meget bra, og selv om dressingen på spansk krydderpølse truet med å ta luven av dem med sin fedme og syrlighet, holdt det akkurat.

Men granateplekjernene ga noe av det samme slumsete inntrykket som forrige rett. Smaksmessig tilførte de heller ikke noe særlig.

Medspiserskens pølsefrie versjon var dessverre ikke fullgod som alternativ (og ja: vi sier hvis mulig alltid ifra på forhånd om at en av oss ikke spiser kjøtt). Ny riesling, denne gang fra Schloss Lieser, passet fint med min utgave av skjellmaten, men dårlig til hennes.

Adel forplikter. Også på timing og evne til å følge med på bordene. Etter tre små forretter var vi kommet en time og førti minutter inn i måltidet. Da kom det forespørsel om vi ville ha en pause. Et slikt spørsmål passer nok aller best når det faktisk kan ha oppstått fysisk behov for en pause. Vi hadde mer behov for endelig å komme i gang med måltidet, som ennå ikke var løpt ordentlig av stabelen.

Så kom det skrei. Og om det er noe denne edleste av Norskehavets fisk virkelig må ha, så er det varme tallerkener. Men dessverre. Fisken var blitt lunken, og var dessuten oversaltet. Tilbehøret, selleri og blåskjellskum, var kaldt som tallerkenene.

Mens den tredje servitøren tankefullt helte mineralvann oppi et av mine halvfylte glass med hvitvin, lyttet han til vår beklagelse over saltmengden og temperaturen, før han brått forsvant midt i samtalen, bare snudde på hælen og gikk. Etter en stund kom han tilbake med noe som må være ment som en vits:

«Akkurat kveldens kokk er for glad i salt.»

Et saltuhell kan skje den beste kokk, så hvorfor et sånt svar? Som alltid: Det er ikke feilen som trekker ned, det er hvordan stedet takler den. Det er dét som gir en pekepinn om arbeidsledelse og profesjonalitet.

Men så kom en flott kyllingrett med sherrysaus, der perfekt kjøtt, sopp og øvrig tilbehør viste nivå. Medspisersken fikk piggvar, rett nok med samme tilbehør som kyllingen, og passet selv på å bestille et glass vin som satt godt til, denne gang.

Oksekjaker med foie gras, kål og potet var ikke like vellykket; kjøttet var noe tørt, men sausen utmerket. Som alternativ kom sjøtunge med persilleolje – også helt akseptabelt.

Mindre akseptabelt var det at vasken på dametoalettet var tett og at søppelkurven var så full at papirhåndklærne lå strødd.

Først med osten kom også det første oppriktige smilet denne kvelden. En blid servitør (nummer fire? Nummer fem?) brakte både ost (Brillat Savarin) og marmelade (tindved) samt litt genuin vennlighet til bordet. Hun så sine gjester. Da hadde klokken rukket å bli 23.

En fantastisk sjokoladedessert fra Oro Restaurant ved siden av var ikke den vi hadde bestilt fra menyen, og det var ingen som helt kunne forklare hvorfor vi fikk den.

Det kan tenkes det var en kompensasjon for en opplevelse med mye sand i maskineriet.