Restaurantanmeldelse av Lulu: Lovende

Årsferske Lulu serverer dagfersk fisk på mange forskjellige vis, hvorav flere er riktig gode.

Begrepet «omakase» er på forbløffende kort tid blitt en del av standardvokabularet hos de fleste som spiser ute litt for ofte. Verden er blitt så liten og ordene så store. Men dette japanske ordet betyr bare «jeg stoler på en annen», i dette tilfelle kokken. Man overlater altså til kokken å bestemme menyen og tar det som det kommer. (Uttalen, hvis du lurer på den, skal for øvrig være med kort og likt trykk på alle stavelser: å-ma-ka-se).

Det er gjennom det japanske sushi-kjøkkenet at begrepet har kommet i omløp, selv om jeg også har opplevd å få variasjoner på sauerkraut og eisbein som del av en omakase-meny. Sånt er enten morsomt eller jålete eller begge deler. Kokkestyrte kveldsmenyer er jo ikke noe nytt, det er det bare ordet som er.

Nykommeren Lulu i det nyopprustede Tukthuskvartalet ved Youngstorget holder seg nok nærmere roten til omakase-konseptet, nemlig sushi og andre fortrinnsvis rå råvarer. Innfallsvinkelen er nokså fri, slik at man får retter inspirert av kjøkkenet i mange land der råskapen står i høysetet, fra Japan til Peru, fra Mexico til Hawaii. Hyggelige og ikke for velur-orientalske lokaler, vennlig service og fantasifulle cocktails danner rammen om måltidet, som det er mye pent å si om, men som også har et par småproblemer.

Det første problemet handler om selve opplegget. Man setter måltidet i gang, og rettene (til kroner 75 per stykk) begynner å trille ut fra kjøkkenet som perler på en snor, helt til man sier stopp. Vi klarte ni stykker, inklusive dessert, og da var vi virkelig mette. Da fikk vi også med oss noen høydepunkter. Men hadde vi sagt stopp etter fire retter, ville måltidet virket ensidig og ubalansert.

Første rett, en sashimi av lettsaltet uer, kom med sirup av pasjonsfrukt, fritert lotus og blansjerte sukkererter. En god rett, men fruktigheten dominerte. Mindre sødme var det i nummer to: tiradito av hamachi, med jordskokkchips, jalapeño-saus og sitrongress, før sødmen igjen tok overhånd i en rent vegansk rett av syltede rotgrønnsaker, rischips med sort sesam og sake-basert saus. Her var både grønnsakene og sausen veldig på søtsiden. Det samme gjaldt for det ellers utmerkede nigiri-paret av røkt kolje med kimchi-saus, fritert gresskar og sushi-ris kokt i grønnsakskraft, der kraften skulle erstatte tilsatt sukker i risen, men sødme var det nå, like fullt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Hadde vi kastet inn håndkleet her, ville vi ikke fått med oss neste rett, som var en ny nigiri, denne gang på kamskjell, med kumquat- og soyagelé og fritert ingefær, måltidets høydepunkt så langt. Den stekte fjellørreten på tempurafritert betelblad var også god, selv om fruktigheten fra ananassalsaen nå virket påtrengende enstonig, og ganen lengtet etter noe salt, noe spicy; etter soya og ekte, revet wasabi.

De to siste måtte vi se langt etter, men stekt blekksprut med pico de gallo-salat (tomater, chili, løk og jalapeño) samt en leverbasert saus, leverte på det salte, syrlige og skarpe. I tillegg var blekkspruten så vel tilberedt som man sjelden får den, gjennomstekt men ikke det minste seig. En fin prestasjon. Mer umotivert virket det at det deretter kom en ny kaldrett: blekksprutblekkfarget taco med tunfisk-tartar, guacamole og chilimajones. Godt utført, men den kunne med fordel kommet før varmrettene.

Eller kanskje henger følelsen av ubalanse sammen med at Lulu bør endre på opplegget, og forsøke å fiske litt hos gjestene – altså prøve å finne ut omtrent hvor sultne de er og lage et mer tilpasset løp, i stedet for bare å sette samlebåndet i gang og begynne øverst på listen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det var det ene problemet. Det andre bør ha fremgått av omtalen, nemlig at rettene er godt utført, men at sødme og fruktighet dominerer, til dels slik at hovedingrediensenes egensmak blir borte, til dels slik at ensidigheten truer helhetsinntrykket.

God presskannekaffe og en enkel, men frisk og syrlig ananas- og kokossorbé, med knasende, hvite sjokoladeflak avsluttet et måltid på et sted som virkelig har flotte utviklingsmuligheter. En sterk firer må bli kvitteringen herfra så langt.