Restaurantanmeldelse av Støtvig Hotels julebord: Julemat med havutsikt

Levende musikk og stjålne blikk over langbordet er like viktig for julebordets suksess som kjøkkenhåndverket.

Den levende musikken og den særegne summingen av god stemning gjør meg straks munter. På Larkollen, i Støtvig Hotells lyse og luftige lobby, er festen alt i gang og i den åpne baren i kjelleren er en av aftenens flere store selskap på vei ned i sin andre fordrink.

Selve restauranten befinner ned mot havet på andre siden av lobbyen. Vi finner selv veien frem til hovmesterens pult gjennom menneskemylderet, men det hadde gjort seg med et vertskap som tok i mot ved inngangspartiet og geleidet nye gjester til sine respektive samlingspunkt.

Matsalens innredning med maritime tregulv og bare bord med enkle papirservietter har lite å by på alene. Det er de store panoramavinduene på tre sider som definerer rommet. På sommeren fylles rommet av en mektig utsikt over Oslofjordens skjærgård. En pent belyst og vakkert snødekt hage hadde heller ikke vært å forakte. Men slik som regnet pisker ute i kveld er det stummende mørkt og ikke en lykt å se. Ingen ting å se, faktisk.

Buffeten i glasspassasjen ved siden av spisesalen er kveldens blikkfang. Det er et mangfold av retter og oppdekninger som man sjelden ser maken til. Her er ikke bare de tradisjonelle små rekene med skall på, men også stekte, marinerte og store, grillede argentinske. Det samme gjelder for laksen som finnes i alle varianter og fasonger. Mest forseggjort er en lekker oppsats med avkokt laks. Men både røkt, gravet og rødbetmarinert frister. Mer sild enn du strengt tatt behøver, og alle typer skinker og spekemat du kan tenke deg, runder av buffetens kalde tilbud.

Lag din egen sild til jul! Oppskriftene finner du her!

Overfloden fortsetter med de varme rettene. I tillegg til pinnekjøtt og svineribbe med alle sine respektive garnityrer står to kokker og kutter opp juleskinke, andelårconfit og kalkun etterhvert som vi forsyner oss. Dette levende og interaktive elementet er svært vellykket som et taktskifte i dansen rundt matfatet.

Men om utvalget er ekstraordinært, er smakene platte og intetsigende. Jeg opplever at mange retter mangler særpreg. Flere av komponentene er teknisk godt gjennomførte uten at kjøkkenets egenart kommer frem i smaken. Svineribben er saftig og fet med imponerende knasende svor. Men den er ikke salt nok. Jeg savner også en bakenforliggende smak av julekrydder. Likeledes er pinnekjøttet helt uten karakter. Det er ingen usmak på det, men det er for utvannet og den særegne smaken av modent lammefett glimrer med sitt fravær.

En sashimi-anretning med kveite og laks er måltidets største skuffelse. Ikke vet jeg hva sashimi har på et julebord å gjøre, men skal det først være med, må det imponere. Dessverre er fisken av hverdagslig kvalitet og håndverket slett. De tynne bitene har fått uforsiktig behandling med kniven, mens nødvendig tilbehør enten mangler eller er vanskelig å finne.

På dessertbordet er utvalget mindre, men maten desto bedre. Dette er ingen åpenbaringer, men det ligger likevel en helt annen kjærlighet i tilberedningen. Store kokosmakroner er herlig luftige og både søte og seige inni. Den sprø skorpen på utsiden er helt på grensen til for lite stekt uten at det gjør noe. Det samme gjelder kransekaken som beveger seg freidig nær marsipan. Men med nok stekeskorpe til at det knaser ved første tygg. Aller best er likevel husets karamellpudding med riktig tyggemotstand og mektig karamell som ikke er brent, men derimot full av karakter. Puddingen har en dyp nøttesmak fra det karamelliserte melkesukkeret som får en til å lengte til barndommen.

Mens jeg har sittet her inne og analysert hver bit har festen i kjelleren tatt seg opp. Når jeg beveger meg hjemover kan jeg ikke annet enn å innse at et vellykket julebord ikke handler om kulinarisk håndverk eller mat med kjærlighet og karakter. Vi vil heller ha overflod av mat og en god fest som helst noen andre betaler for. Vi vil spise og drikke for mye, og håpe på at det i år er vår tur til kline i krokene med Linda fra Regnskap. Det er Støtvig like gode på som noen annen. Men om det er verdt de 795 kronene per person, er i stor grad avhengig av Linda.