Restaurantanmeldelse av Villa Paradiso Grensen:  Kjedetegn i paradis

Villa Paradiso har tatt skrittet ut av nabolagenes paradis og blitt en kjede, uten at det nødvendigvis er et endetegn. Men kjeden vil også prøve seg som italiensk fullskalarestaurant. Det er ikke så vellykket, selv om pizzaen fortsatt er som den skal.

For uminnelige tider siden (fra 2004) var Villa Paradiso den gode pizzarestauranten på Grünerløkka, der gründer Jan Vardøen hadde gjort sin genistrek: Bygg en italiensk vedovn. Hent profesjonelle pizzaioloer fra Italia. Bruk gode ingredienser og tradisjonelle metoder. Lag et stort, hyggelig lokale og fyll det med trivelig betjening, og ecco! Man har et ekte, napolitansk pizzeria midt i byen med den lange vinteren.

I over ti år var Villa en nabolagsrestaurant, der store deler av det kule nabolaget til enhver tid syntes å befinne seg. Hipsterne maulet pizza med ansjos i skjegget og mozzarella i barten og ungene deres begynte å bryte på italiensk utpå kvelden. Dette lot seg kanskje overføre til andre nabolag? I 2015 åpnet Villa Paradiso Frogner. Frognerfolket hadde riktignok spist ekte, italiensk pizza hos Pizza da Mimmo i 20 år, altså over ti år lenger enn oppkomlingene på Løkka. Men også nederst i Frognerveien falt man for det vedfyrte konseptet, og snart kom det tomatsaus på de sofistikerte lindressene og olivenolje på skjødehundene. Hvilket skulle bevise hva napolitanerne alltid har visst, nemlig at pizzaen er den mest klasseutlignende mat som finnes.

I 2017 overtok et investeringsselskap 60% av aksjene, med det uttalte mål at det skulle bli en kjede.

Finnes det et kjedeligere ord? For uminnelige tider siden (1970) var også Peppes en kul nabolagsrestaurant. Utenfor sto folk i kø. Det gjør de ikke lenger. Enda det nå er over 70 avdelinger å stå i kø ved.

Det siste året har Villa åpnet avleggere i rekordfart: i Grensen, på Majorstuen og i Fredrikstad, og flere står for tur. Men de siste ti årene har pizza-scenen i Oslo eksplodert, og Villas italienske konsept har fått nyskapende konkurranse.

I avdeling Grensen var i alle fall pizzaene høyst gjenkjennelige, heldigvis. Ingenting i veien med dem. Bunnene var smakfulle og riktig hevet og stekt. Menyen byr selvsagt på klassikere som Napoletana, Marinara og Margherita. Vi prøvde to mer kreative varianter, en Porco e tartufo med svinepølse, trøffelkrem og pistasj, og en lettere Vesuvio, med kirsebærtomater, ruccola og mynte. Utmerket.

Lokalet er det heller ikke noe i veien med. Stort og innbydende, befolket av fornøyde gjester og hyggelig, skjønt noe mer upersonlig betjening enn vi kjenner den fra Løkka og Frognerveien. Men man kan ikke få alt i en kjede. I gateetasjen ligger Villas følgesvenn Bar Bellini, og her kan du ta et godt glass før eller etter maten.

Maten, ja. For det er ikke lenger bare pizza, pluss noen få andre retter på kartet. Kjeden tar nå mål av seg til også å være fullt bestykket italiensk ristorante med en rekke antipasti, pastaer, risotto, hovedretter og desserter. Det kan tenkes å være svar på den økede konkurransen på pizzafronten, men overlessing og ensretting av menyen er et typisk kjedetegn.

En salat med blekksprut og poteter viste seg å være riktig god, med ertespirer og spenstige aspargesbønner som ga knas og en blekksprut som ikke var seig, men hadde høy mumsefaktor. Carpaccioen var derimot en skuffelse. Ikke bare smakte og så kjøttet ut som om det var skåret opp for lenge siden, det var i tillegg seigt, og druknet i majones, overstrødd med småslapp salat og spinat. Pasta Norma, fylte pastahjerter i tomatsaus, får pluss for den gode sausen, men fyllet var tørt og pastaen underkokt. Fylt pasta skal være myk og saftig.

En filetto di maiale skulle ifølge menyen komme medium, men svinekjøttet hadde bare et hint av rosa. Det hadde ligget lenge i varmen. Tilbehøret, en røre av zucchini og tomater, var intenst aromatisk og hadde en djerv syrlighet som ville hjulpet kjøttet, hadde det bare ikke vært så tørt.

Dessertene, pannacotta og en tiramisù, var utmerkede og klassiske, selv om mascarponekremen på sistnevnte var blitt noe tett av å stå kaldt inntil sekundet før den kom på bordet.

Å kunne lage god, italiensk pizza medfører ikke automatisk at man kan lage annen, italiensk mat godt. Inntil kjeden foretar forbedringer er det tryggest å holde seg til pizza og dessert. Og god kaffe.

Du finner alle våre restaurantanmeldelser her!