Restaurantanmeldelse av Geita: Står fjellstøtt

Geita på Lovisenberg i Oslo holder åpent for glade gjester også i disse tider, og beviser at den er noe langt mer enn en vanlig nabolagsrestaurant.

Det er vel ikke noe munnhell vi alle er mer lei av nå, enn vendingen «i disse koronatider». Fremfor alt er restaurantbransjen grundig lei. Akkurat nå skulle det vært liv og baluba på de tusen serveringssteder; firmaer og vennegjenger skulle hatt sine julebord, kjøkkensjefene skulle svettet over sosissene, anmelderne skulle klaget over samlebåndfølelsen, servitørene skulle båret seg skjeve og det skulle klirret i glass, glass, glass ved bordet der bridgeklubbens medlemmer bestemte seg for endelig å ta Den Store diskusjonen om Livet over andre omgang med lutefisk.

Det skulle klirret i kassene. I stedet skjelver nå bransjen i angst for konkursspøkelset. Særlig er det de små og uavhengige spisestedene som er utsatt. Glem derfor ikke, kjære leser, å gå ekstra ofte på restaurant når disse tider en gang er over.

Eller gå nå! For det er jo ikke sånn at noen nektes å servere mat – det er skjenkingen som er forbudt i Oslo.

For eksempel holder Geita på Lovisenberg i Oslo åpent. Der har man tatt konsekvensen av at det tross alt bør være maten folk kommer for på en restaurant, og det viser seg å holde stikk. Kvelden vi var der, var det fullt hus og glade gjester. Det virket helt normalt – og i glassene fikk vi en ypperlig selvlaget drikkemeny, som servitøren ikke uten grunn var stolt av. Det er da også en trend i tiden å tilby fullgode, alkoholfrie alternativer.

Så med en super infusjon av grønn te, kvede og tørkede epler i glassene fikk vi yellowtail med fritert estragon, syltet ingefær og en jalapeño-saus, fint avstemt mellom sterkt og mildt. En flott appetittvekker. Før vi gikk videre med en biff tartar til meg, i et elegant gelé-«slør» av ponzu-saus, og toppet med avruga-«kaviar». En dramatisk og stilig rett, med steinsoppilje og majones i tartaren.

Selv fikk jeg en infusjon av hylleblomst og appelsin i glasset – og den satt som et skudd til. Spisefølget fikk en drikk på hylleblomst og koriander til sin vidunderlige sjøkreps fra Midsund, verdens beste, servert med en fullkommen hollandaise med gressløk.

Nå hadde vi det riktig bra. Hverdagskveld var det dessuten, så alt i alt var det kanskje ikke så dumt med en drikk på gjæret, svart burmesisk te til de fullkomment stekte, store kamskjellene fra Frøya. Smørsausen hadde vingetang i seg, og tangsmaken løftet alt et hakk, eller kanskje omvendt: Dette var virkelig smak fra dypet. Teen traff tangen så tunga slo krøll av fryd.

Med gravensten og ingefær i glassene, en drikk med både sting og lengde, gikk vi løs på piggvaren, som kom med en saus på røkt crème fraîche montert med ørretrogn. Atter var råvaren perfekt tilberedt, og det hele hadde en kompleks, nøtteaktig aroma, formodentlig igangsatt av den svake røyksmaken.

Ål kan være en vanskelig råvare på mange vis, også når det gjelder å matche riktig drikke med den fete smaken og konsistensen. En tindveddrikk viste seg å treffe blink – bitter, søt og syrlig – og sammen med den fløyelsmyke risottoen og knaset fra den puffede villrisen ble dette en uhyre tilfredsstillende rett med høy mumsefaktor.

Planlegg årets julemiddag:

• Pinnekjøtt med kålrabistappe
• Langtidsstekt ribbe
• Hjemmelagde medisterkaker

Stigningen i måltidet hadde vært formidabel, og det var like før Geitas gjester brekte av fryd.

Et lite fall kom, som det ofte gjør, med den store hovedretten, som her var indrefilet av reinsdyr. Riktignok var det fint stekt og mørt, med en god soppkrem til, men sausen på kylling og timian var blitt for klissete og litt uappetittelig. Med bakt sellerirot til fremstod retten dessuten som litt lite oppfinnsom.

Ueren på den andre siden av bordet var det ingen usmak på, med en morsom eple- og galangal-puré til. Til dette fikk vi begge en utmerket drikk av plomme og ingefær, stadig servert med den samme stolthet av vår trivelige servitør, som leste bordene med vennlig og profesjonelt oppmerksomt blikk.

En kaffirlime-is var en god og trygg dessert, men hadde også litt å gå på når det gjaldt oppfinnsomheten. Men i alt hadde det vært et strålende måltid, og vi kommer gjerne igjen. Og vi tar gjerne den alkoholfrie drikkemenyen – også når disse tider engang er over.