Restaurantanmeldelse av Pila: Bortgjemt i solen

Nede i dalen ved Akerselva er det oppoverbakke på alle kanter for Pila.

At beliggenhet er en avgjørende faktor for en restaurants kommersielle suksess er velkjent. Trivelig stemning, engasjert vertskap og førsteklasses mat hjelper selvsagt også. Men har du bare kryss i én av de fire boksene er det klart det er vanskelig å lykkes.

Bortgjemt på baksiden av design- og arkitekturbygget DOGA ved Kathe Lasniks plass ligger bistroen Pila. Selv om utsikten mot Akerselva er upåklagelig, er stedet nesten usynlig for dem som ikke er lommekjent på Grünerløkka.

Innenfor de store østvendte fasadevinduene, som sikkert byr på et flott skue når solen står på, er lokalet nesten tomt denne grå vårdagen. Stemningen er avslappet, og kveldens eneste servitør er hyggelig og imøtekommende på en måte som jeg altfor sjelden opplever på dagens kule og uformelle spisesteder. Interiøret er moderne rustikt og kan synes som om det er satt sammen av entusiaster og ikke håndverkere. Uten at det av den grunn fremstår verken uryddig eller ustelt. Det eneste som skiller Pilas innredning fra mange andre nye spisesteder, er de mørkebrune pinnestolene som minner mer om en engelsk pub fra 80-tallet enn et dansk husmorkjøkken anno 1967.

Selv om Pila kaller seg en nordisk bistro ligner menyen mer på en klassisk fransk sådan med retter som brandade, ytrefilet med solbærsaus og ikke minst vinkokt pære til dessert.

Brandade er en luftig potetmos med klippfisk som er spedd med olivenolje. Retten har sitt opphav ved Middelhavet i både Sør-Frankrike og Spania hvor den fortsatt er populær. Kveldens utgave er rullet til plommestore kuler og fritert før de er lagt på en ertepuré og dandert med blader av syltet rødløk. Kulene er for hardt stekt, og i tillegg til å oppleves tørre har de en bitter smak av brent. Ertepuré er undervurdert og for sjelden brukt. Ofte både smaker det godt og bidrar med fin farge, men denne mangler salt og dybde. Isolert sett er den syrlige rødløken en god idé for å friske opp det som skulle vært en salt og mektig potetmos. Men retten står ikke til å redde.

Den andre forretten med braisert svinekjake, byggotto og tynne syltede strimler av gresskar er ikke mye bedre. Med rettens tre komponenter tydelig adskilt på én linje fra venstre til høyre på tallerkenen, er det lite som vitner om en harmonisk og sammenhengende rett. Kjake er en del av dyret med masse bindevev og marmorert fett. Når den behandles riktig byr den på et mektig og komplekst smaksbilde. Men denne har fått for høy temperatur og for lite tid og er følgelig seig, mens smakene ikke har rukket å utvikle seg. Byggottoen er i tillegg overkokt, og uten tyggemotstand minner den for mye om grøt. Gresskaret som ser ut som en oransje ball av spagetti, har mistet all sin egenart og karakter i det jeg antar er en kraftig eplesidereddik.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Pannestekt skrei med blåskjellsaus, pastinakk, grønnkål og gnocchi har også sine utfordringer, men er kanskje kveldens beste rett. Fisken er riktig stekt og flaker seg fint med en saftig smak av havet. Den smørbaserte sausen med blåskjell og gressløk er kanskje for syrlig for noen, men jeg liker en snerpete saus til fisken min. Dessverre er pastinakkstavene, som inneholder mye naturlig sukker, brent i kantene og den dampete grønnkålen for salt. Gnocchiene mangler smakstilsetning og har en dominerende, rå hvetemelsmak.

Min avsluttende crème brûlée er tilsmakt med sitrongress og dekket med såkalt karamellisert hvit sjokolade og skinnfrie appelsinbåter. Bruken av hvit sjokolade med for lite kakaosmør gir en kalklignende konsistens i stedet for den lysebrune fløyelsfølelsen man egentlig er ute etter. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke heller serverer en god gammeldags vanilje-crème brûlée i stedet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En gjennomgang av prisnivået er kun av akademisk interesse. Om prisene er rimelige er jo det først viktig når rettene er gode. Jeg opplever Pila som et spisested med interiør jeg har sett før og høyst middelmådig mat. Da blir det tungt å lykkes selv om betjeningen er mer imøtekommende og hyggelig enn på mange andre lignende steder i Oslo. I kampen om gjestene blir det for knapt i en hovedstad med stadig flere gode og rimelige spisesteder.