Restaurantanmeldelse av Asian Box: Asiatisk i farta

Med trivelig service og rask mat har Asian Box i Oslo alle muligheter for å klatre på stigen over trendy og gode spisesteder. Særlig hvis kjøkkenet jobber litt hardere med detaljene.

Et steinkast fra travle Bogstadveien, opp i nesten like travle Sporveisgata, ligger Asian Box. Da denne anmelder var på besøk, var det nesten fullt i det nokså store lokalet, og det er ikke så vanskelig å forstå. Asiatisk mat av det raske preget – les: streetfood-inspirert – er lettvint og velsmakende, lett å forstå, og tar altså ikke for mye tid å få i seg.

Og når gatematen dessuten kan fortæres sittende ved et bord med et glass vin til, er vinnerformelen på plass. Legg til at lokalene er lyse og stilige, med passe balanse mellom restaurant- og snackbarpreg, og at betjeningen er oppriktig blide og omtenksomme, og trivselsgraden øker ytterligere.

Slike trivselselementer kan kompensere for så mangt, og det er bra, for på matsiden ble ikke dette helt igjennom vellykket, men kvelden ble altså vellykket allikevel. Men la oss begynne med begynnelsen.

Det er vel thaitradisjonen som danner grunnstammen i den varierte, men passe lange menyen, med mange utflukter til både indisk, japansk og kinesisk kjøkken. Disse kjøkkenene kan være både superraske og enkle, eller uhyre raffinerte og elegante, men felles er de rike og tydelige smakene. Gjesten kan velge mellom «Chef’s Menu» på tre eller fem retter, inklusive dessert, eller sette sammen sitt eget løp. Vi valgte det siste, og jeg må gjøre leseren oppmerksom på at det ikke vil være nødvendig å spise så mange retter som vi gjorde for å bli god og mett. Vanligvis vil det holde med 2-3 retter.

To «bun buns», eller luftige mantou-hveteboller av nordkinesisk opphav, fylt med konfitert andebryst, rødløk og annet godt, utgjorde en fin åpning på denne asiatiske reisen i lommeformat. Bollene var blanke og fine med en distinkt, men tynn frityrskorpe, fyllet hadde bra konsistens og smak. Nydelig var også en frisk og fin laksetartar med østersskum, elegant servert i et cocktailglass, som hadde funnet balansen både i smak og tekstur.

Artikkelen fortsetter under bildet.

De ferske, kalde vårrullene med kongereker og risnudler samt agurk og kinesisk gressløk, var milde og fine, såpass milde i smaken at de måtte ha litt hjelp av den gode peanøttsausen for at innholdet skulle komme til sin rett. De frityrstekte vårrullene med svin, derimot, var for lite variert i både sammensetning og smak. Poenget med en vårrull er jo at den er en liten forundringspakke til gjesten. Her ble det et grått og ensformig indre liv, og den milde fiskesausen hjalp ikke stort; bedre da å stjele litt av peanøttsausen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Pannekaker på taiwansk måte, rullet sammen med marinert biff, grønnsaker og hoisinsaus, var langt mer spennende, men også her var det lett å savne litt sting. Og dette viste seg å være gjennomgående for hele måltidet: Det er som om kjøkkenet, som utvilsomt er kompetent, ikke helt tør å slippe seg løs. Kanskje man er redd for å utfordre engstelige, norske ganer? Tilpasning kan være nødvendig, men litt mer fart og moro hører med for å beholde preget.

Japanske nudler med biff og shiitake-sopp fra wok hadde det samme problemet, nemlig for lite moro med smakene. Her kom dessuten et ytterligere problem til, nemlig at de sarte nudlene hadde fått for lang tid og var bløte. Det gikk ut over konsistensen. Grønnsakene var dessuten skjødesløst kuttet opp. Bare for at man skal forstå hvor mye skjærekunsten kan bety i asiatisk kjøkken: Den kinesiske filosof Konfutse skal ha skilt seg fra sin kone fordi hun ikke skar grønnsakene pent nok. Så streng er det nok ikke nødvendig å være med hurtigmat, men rent grovhakk gir et slurvete inntrykk.

Laks yaki nori med noritang og bok choi, hadde større hell med konsistens og smak, selv om også denne smaksmessig ble værende på veldig trygg grunn, og hele retten fremstod som litt for flytende. Risen, derimot, hadde rukket å bli tørr.

Kokosdesserten kunne vært enda mer konsentrert på kokossmak – heller mindre pudding og mer smak! Pannacottaen på litchi-frukt og pasjonsfrukt var god, men kunne også hatt enda mer smakskonsentrasjon. Et stort pluss for den gode, hjemmelagde sorbeen. At stedet hadde gått tomt for grønn te, var jo synd for den asiatiske stemningen, men man kunne få japansk bokhvete-te i stedet.

Ruinert blir man ikke av å spise her, og Asian Box satser også på take-away. Med sympatisk og flink betjening og en grei, men begrenset drikkemeny er dette et godt sted som lett kan bli enda bedre hvis man legger inn ytterligere et gir på kjøkkenet.