Restaurantanmeldelse av Topphem: Vestlig hverdagsperle

Nykommeren Topphem på Solli plass serverer deilig mat til hverdagspriser, satser friskt og får det stort sett til.

For tiden er det vest i Oslo det skjer, nærmere bestemt mellom Solli og Frogner plass. Det som skjer, er vel at strøket endelig følger etter resten av indre by, som for lengst har fått mange gode steder der man kan få et godt og hederlig måltid til hverdags. Lenge var spisetilbudet i det nevnte området – riktignok med noen hederlige unntak! – enten for dyrt til hverdags eller såpass intetsigende at det ofte var verd å ta turen til Grünerløkka. Men nå åpner nye og gode spisesteder dørene, som hverdagsperler på en snor, og denne delen av Frogner får endelig ta del i den gledelige og ikke minst hyggelige trenden som Oslo som restaurantby har vært inne i de siste årene.

Topphem på Solli plass kan sies å være en typisk representant. På hjørnet av Cort Adelers gate og Henrik Ibsens gate forsøkte Amerigo å få det til i et par år, men uten å lykkes. Nå har Topphem rykket inn, og bak Topphem står den svenske chef Simon Weinberg og de andre folkene fra gourmetrestauranten Bokbacka i Skovveien, noen steinkast unna, som har hatt stor og velfortjent suksess med sitt konsept av nytt, nordisk kjøkken de siste årene. Topphem må sies å være gastropub-varianten av Bokbacka – et sted der man kan få seg et hyggelig måltid uten å bli ruinert. Det er jevnt over svært vellykket.

Lokalene har man ikke gjort så mye med etter at forgjengeren tok inn skiltet, og det var det da heller ingen grunn til, hyggelige og elegante som de er. Men en trivelig avslapningskrok for et glass vin og snacks er det gjort plass til. Velger man å sette seg i restauranten, for eksempel ved ett av de runde bankettbordene med sofakrok, har spisekartet litt av hvert å by på. Menyen inneholder små retter man bør ta to-tre av, samt et par større delingsretter. Dertil kommer to faste menytilbud, Skrovmål og Tabberas. Disse svenske dialektordene, som kunne vært hentet direkte ut av en bok av Astrid Lindgren, betyr henholdsvis «et godt måltid» og «tabula rasa», altså «gjøre rent bord».

Vi plukket i stedet fra kartet, og var godt fornøyd med det. En vennlig og fokusert servitør hjalp godt til med både mat- og valg av vin på glass.

Kål med ål og kyllingleverfett hadde interessante, rike smaksdimensjoner, med passe tyggemotstand. Et glass sancerre passet godt til. Syltet makrell med egg, nepe, salte sjampinjonger og syrlige eplebiter smakte friskt og blomsteraktig, mens rieslingen i glasset fungerte mindre bra. Her kunne det vært enda mer sødme.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Entrecôte av lam var herlig mørt, og ble fulgt av rettich, sennepsfrø og en emulsjonssaus på løpstikke. Dertil kålrot og aske av purre. En aldeles herlig aromatisk rett med flott balanse mellom sødme og salt, samt et svakt anstrøk av bitterhet fra asken. Vinen satt greit til, men heller ikke mer. På den andre siden av bordet kom et perfekt posjert andeegg med Thybo-ost og sitronverbena i form av urter og olje. Osten skapte kraftige, rike smaker sammen med egget, og urtene ga friskhet. Også en flott rett.

Så kom svineribben. Den hadde en pen glasur, var saftig og mør, men svoren var blitt for hard. Det var også den stekte rugen. Plommene som skulle skape sødme var på sin side for porøse. Men persillen de kom med var unik – sjelden har jeg vel smakt denne ofte så kjedelige urten slik den skal smake, nemlig med nesten koriander-aktig aroma og et tydelig, nesten pepperaktig sting. En piggvar var bra stekt med et deilig dillsmør til. Disse to rettene var greie, skjønt de kanskje fremstod som litt enkle. Men gode nok.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ost og fritert grønnkål, derimot, var en helt usedvanlig dristig men dårlig idé. Den fremragende osten fra Bo Jensens fornemme, lille ysteri og den artige smaken av grønnkål hørte definitivt ikke sammen. Det ble en totalkræsj mellom svovel, salt og fett i munnen, som ikke den beste dessertvin kunne ha reddet. Is med eple og knas, samt generøst med løpstikke, var mye bedre, men noe ensformig.

Tross noen småfeil må allikevel Topphem sies å være en svært vellykket hverdagsrestaurant, og et verdifullt tilskudd til restaurantfloraen i Oslo vest.