Restaurant Lokk: Suppegærningene

Med supper i superklasse, gode bistroretter og solidariske priser, er supperestauranten Lokk rett og slett en liten kraftperle.

På sensommeren våkner Oslo opp igjen. Det er Norway Cup, det er Øya, og så smått er det tid for de engstelige skolebarn som nettopp har flyttet hjemmefra å flytte inn på overprisede hybler og over natten bli så kule oslostudenter at ingen har sett så kule folk før, eller iallfall ikke siden i fjor, minst. Alle er nokså blakke i Oslo på denne tid, og alle er veldig sultne.

Mens vi i Norge stort sett lar Frelsesarmeen stelle med slikt, er Suppekjøkkenet i andre land en livskraftig del av hverdagsgastronomien. Ikke bare New Yorks «the Soup Nazi» fra gode gamle «Seinfeld», men i storbyer verden over finner man supperestauranter, som serverer god og billig suppe, til å ta med eller nyte på stedet. Det er over alt en suksess – et godt, sunt og nærende alternativ til annen hurtigmat. Og nå også i Oslo. Tre suppegærninger fra Tvedestrand og en fra Oslo har tatt på seg å bringe denne fine street food-skikken til Oslo. Skjønt, i gamle dager hadde Oslo faktisk rene supperestauranter som etterkrigstiden tok knekken på.

«Suppe…», som Ole Paus skriver i Frelsesarmeens suppebok «Kraft» fra 2001, «… er noe mer enn man tror, noe mer enn det man spiser… mer enn et måltid. Dette er en omfavnelse».

Ingen ting kan være så nærende, så beroligende, så spennende, så rikt på smak, som en suppe lagd etter alle kunstens regler. Den inneholder i beste fall alt det vi forbinder med rik smak og god ernæring. Med god kraft i bunnen, med røff men kjærlig behandling av gode råvarer i midten og med litt finesse i leveringen – og, hey presto: En supersuppe. Til hverdags og fest.

Og ganske riktig, suppene skuffet ikke den varme sommerkvelden vi kom på besøk. Nei og nei, for noen supper. Sorgenfri supper, vil jeg si. Det fine er at selv om en suppe kan være «et helt lite måltid», byr Lokk også på en liten bistromeny med middagsretter og desserter, slik at du også kan sitte og gjøre måltidet mer komplett.

En ramsløkssuppe til meg var nydelig og mild, med fint utviklede smakstoner og vaker farge der det irrgrønne ikke hadde oksidert og begynt å få gultoner. Kraften i bunnen var finfin, og laksestykket og de små bitene med skjørost ga fornøden variasjon i teksturen. Et anbefalt glass grønn Veltliner satt bra til. Spisefølgets gulrotsuppe var enda bedre, også den med skjørost, samt finhøvlet ingefær. Her ble en Snake Dog IPA, pale ale et utmerket følge.

Oransje og grønne av glede gikk vi videre i menyen. Spisefølget koste seg med råstekt hvalkjøtt med svineknokemajones, som kanskje ser dramatisk ut på trykk, men som var en nydelig, carpaccio-lignende rett der finskårne skiver av hvalkjøtt, raskt svidd på utsiden, lå delikat anrettet på tallerkenen overdrysset med parmesan, kjørvel, salat og en luftig og lett majones. Kjøttet var supermørt og smeltet på tungen.

Selv fikk jeg dagens rett, som var lysing med en utmerket smørsaus, en god auberginepuré, sommerkål, turnips, sopp og poteter. Litt overlesset, kanskje, men en fin kombinasjon med godt ivaretatte råvarer og enkle, men gode smaker. Spisefølget smurte seg fullstendig bort på vinvalget sitt da han prøvde seg på et glass chianti til hvalen, men det var jo hans egen skyld. Mitt anbefalte italienske glass, en Tralivio Verdicchio 2011, Sartarelli, satt derimot meget bra til lysingen.

Til dessert valgte spisefølget tre oster, en sveitsisk L’Etivaz – en litt Gruyère-aktig sak –, en norsk Gaivo fra Pasvik og en Gorgonzola Dolce som var den hviteste og mildeste jeg har vært borti, og samlet ble nok ostene litt kjedelige. Til dette valgte han, fremdeles uredd et glass sherry, mens jeg fikk en god tokaier til min dessert: En fin parfait, som kom med et overdådig dryss av pistasjnøtter, samt jordbær og syltet pære. Helt supert, enkelt og godt.

Kaffe og en skarp en ga en god bakgrunn for oppsummeringen der vi satt utenfor ved vårt vesle bord på det smale fortauet. At Lokk fikk Osloprisen av Natt og Dag i 2012 som beste restaurant, er lett å forstå. For priser som er nesten nede på McDonald’s-nivå (99 kroner for suppe til å ta med og 139 hvis det skal være oksegryte), byr suppegærningene på Lokk på en fantastisk deal for pengene. Når maten er så gjennomført god, betaler man gjerne også de få kronene ekstra det koster å sitte og unne seg en fin matopplevelse. Det er altså ingen grunn til ikke å rulle en sommervarm terning til en lokkende sekser.