Restaurantanmeldelse av Telemarksvingen: Hopp av i svingen

Midt mellom Oslo og Kristiansand ligger en veikro der du kan føle deg hjemme, enten du er østlending eller vestlending. For dere som er den sistnevnte lendingen, stikk innom på torsdager, da er det ball.

En stor sal møblert med kraftige trebord understreker at du befinner deg i Telemark. Det som en gang var fylket med den korteste, men peneste kysten i Norge. Nå har det nye fylket fått navn på samme måte som man navngir hunderaser man parer, men ikke er helt fornøyd med resultatet av. Man beholder begge navnene.

Hadde de vært fornøyd med paringen hadde det kanskje fått navnet Telefold, cockadoodle eller Vestmark. Det siste klinger av kuler og krutt. Det er kanskje like greit det ble som det ble.

Min datter er snart fem år, hun skravler mer og høyere enn en gjennomsnittlig foss. Den enkle prosessen å ta på seg sko frembringer så lange, springende og inspirerte tankerekker at oppgaven tar tid. Det tar faktisk åtte minutter. Hver gang. Ofte tar hun av seg skoene i bilen, selv om bilturen er kortere enn et hekkeløp av Karsten Warholm, så da blir det åtte minutter med sko og skravling igjen. På familieferie er tålmodighet som kjent helt essensielt. Kanskje det viktigste etter jevnlig matinntak.

Som takk for fritid for meg og ferie for min datter er mine svigerforeldre invitert med på testen av veikroen denne gangen. Denne juryen er tøff. En datter som liker alt, men ingenting, en svigermor med cøliaki og en svigerfar som ikke takler kokt brokkoli. Og så meg, da.

Internett forteller oss at Telemarksvingen har en fabelaktig glutenfri meny, og svigermor lander på kalkunfilet med soppsaus. Kalkun er naturlig glutenfritt, så det er sausen her som ikke er spedd med gluten. Kalkunfileten er god, sausen er fin, men potetene er litt lite saltet. Ikke dårlig det, det er altfor ofte for salt.

Svigerfar går for omelett med ost og skinke. Denne kommer overraskende nok med reker også. Salat og brød av typen industriell formloff følger med. Omeletten er ikke tørr, og rekene på toppen tilfører både umami, salt og sødme. Ikke ille, sier svigerfar. Han er bergenser, så dette er som et stort kompliment å regne.

Den generasjonen bestiller aldri for mye, og de spiser opp alt de får på tallerken. Det er noe vi i generasjoner under kunne lært oss også.

Min datter går for pommes frites, fiskesuppe og eplekake med softis. Det er nesten fem om dagen – hvis du tar med grønnsakene i suppen. Pommes fritesen er ikke like sprø som den er når den er laget til perfeksjon. Den har imidlertid kvaliteter som friterte poteter skal ha. Fiskesuppen er tykk og fylt med blåskjell, reker og laks. Den er salt og god.

Eplekaken er varm og softisen er kald med tuttifrutti-strø. Men eplekaken har rosiner. Etter fire år med rosinmomsing har min datter nådd sin rosingrense. Hun har spist mer rosiner enn det som er sunt. Eplekaken får trekk for de rosinene. For de andre av oss, vi som har hatt en rosinpause i en 30 til 50 år, fungerer de helt fint på kaken.

Dagens middag er flesk og duppe. Jeg er alltid usikker på flesk og duppe. Det er godt, men det er alltid altfor mye. Jeg innser at det ikke er flesk og duppen det er noe galt med, det er meg.

Karamellpuddingen er hjemmelaget og den er skikkelig god. Den er ikke like glatt som den gelatinklumpen man får kjøpt rett fra grossist, men det er en kvalitet i seg selv. En karamellpudding skal ikke være kornete, men når den ligger hårfint på kanten mellom nybarbert og formiddagsskyggevekst, er den helt herlig.

Kaffen vi avslutter med er sterk, men ikke sur.

Personalet står bak pleksiglass og er beskyttet av kassaapparater og flasker med Antibac. Men de klarer å utstråle hjertevarme, omtanke og fremvise yrkesstolthet gjennom de mange lagene med virusbeskyttelse. Det er imponerende.

Skal du ta én pause på vei ned til det årlige «Kaptein Sabeltann»-showet, ta den her. Denne kroen gir deg nostalgi og kraftkost for alle pengene.