Vognmand Nilsen: På autogir

Litt for rutinert, litt for upersonlig og litt for pregløst – det er i grunnen stikkordene for hele måltidet på Vognmand Nilsen på Grønland i Oslo.

Oslos bydeler trenger nabolagsrestauranter som både vil og kan. Som vil servere god mat uten å ruinere gjestene, og som kan skape litt fest på en hverdag – enten man skal spise eller ta seg et glass.

Ryktet meldte at Vognmand Nilsen både ville og kunne, og vi gikk dit med forventning. Dessverre var det et stykke igjen til hverdagsfesten, selv om måltidet også hadde gode sider.

Aller først: Ros for tiltaket. Lurt å lage en restaurant akkurat her, og lurt å legge listen et stykke opp, men ikke altfor høyt; les: Hverdagsgourmet.

VGs restaurantanmeldere møter til Tett på nett onsdag 10. juli. Lurer du på hva du bør vente deg når du spiser ute eller tips til gode matsteder i Norge? Still dine spørsmål her.

Grønland er en bydel som har fått røttene revet opp og plantet helt på ny, og et godt spisested kan skape både ny tilhørighet og knytte an til gammel tradisjon.

Lokalet er moderne og enkelt, kanskje litt kantineaktig pregløst, men det er jo gjestene som skaper stemningen. Det var fullt trøkk både inne og ute, og folk så ut til å trives. Sånn sett var jo alt i orden. Allikevel var det nok gjestene som gjorde hovedinnsatsen, denne kvelden.

En gazpacho på agurk, koriander og mynte var en litt vandig, men god appetittvekker. En ørretceviche med epleterninger, granateplekjerner, frisee-salat og søt soyasaus fulgte som forrett til begge, og den var frisk, men ufokusert. Noe mindre sødme i sausen, litt mer sting og noe penere anretning ville løftet retten betraktelig.

Dernest fikk medspisersken uer med nykål, erter og mangosalsa. Fisken var fint stekt, med sprøtt skinn, men for lite saltet, og druknet i mangoen som – ja, som en fisk i mangosaus. Også denne retten manglet sting og preg. Det var ikke noe helt galt med den, men ikke noe som var helt riktig, heller. Mangosausen tilførte ikke noe. Det hele ble litt kjedelig. Og tallerkenen var kald.

Skiferplaten som biffen min kom på, var også kald. Det hadde også kjøttet rukket å bli. På annet forsøk var alt som det skulle; kjøttet var godt, mørt og riktig stekt.

De bakte tomatene var sødmefylte og fine, mens brekkbønnene var litt slappe. En skive urtesmør med bearnaise-smak ble vel i enkleste laget. De stekte potetene, som kom i en dekorativ liten frityrkurv på siden, var utmerkede. Også dette en rett der elementene var greie, men som liksom ikke hang sammen.

Vår første servitør var en dyktig og alvorlig kar, som gjorde alt korrekt og rutinert og som på strak arm håndterte situasjonen med den kalde biffen. Han ga også kyndige vinanbefalinger til hver rett, og glassene satt godt til. Et smil skader selvsagt aldri, men vi følte allikevel at vi var i gode hender, selv om personalet hadde mye å gjøre.

Men midt i måltidet forsvant vår mann plutselig. Hvorfor fikk vi aldri vite. Men fra nå av seilte servitørene forbi. Enkelte stanset ved vårt bord, andre ikke. Snart den ene, snart den andre. De hadde for så vidt også «rutine» – men mer den typen som smaker av nonsjalanse og mangel på interesse.

For eksempel: Da vi endelig hadde fått bestilt ost, og øyeblikkets servitør kom med den, ble den presentert på enkleste vis, for eksempel slik: «Ost nummer én er en Brie».

Jaha, sa vi, og hvor kommer så den fra? Servitøren så himmelfallen på oss og snerret: «Fra Frankrike».

Med kunnskapsnivået således styrket gikk vi løs på ostebitene, som for øvrig ikke var noe å skrive hjem om. Bitte små var de også, så små at jeg sjelden har sett så lite ost, bortsett fra på restauranter som ikke har ost. Pris kr. 145.

En god crème brûlée med blåbærcoulis og en ferskensorbé løftet stemningen noe, likedan en pasjosnfruktkrem med ulike teksturer og god smak. Dessertene viste at kjøkkenet kan, når det bare fokuserer.

Men ellers var hele opplevelsen en smule nedslående. Jeg tror knapt vi så et smil fra vi kom til vi gikk. Ikke var det noen som sa ha det, heller, da vi hadde betalt. Ikke at man på skal vente avskjedskomité, men man får ikke lyst til å komme tilbake, når personalet mot slutten er mer opptatt av å skravle med hverandre og avvikle, enn å ta seg av de gjenværende bordene.

Det bør også være mulig å inspisere toalettene i løpet av kvelden og ta noen nødvendige grep, dersom tilstanden tilsier det. Her var tilstanden ufyselig.

Med en lignende nonsjalanse også på kjøkkenet, med passe likegyldige retter, var det hele synd. Synd fordi ikke noe kan være hyggeligere enn en god nabolagsrestaurant som legger seg i sælen.

Jeg tror Vognmand Nilsen har mer inne, men denne kvelden var restauranten tapt bak en vogn.