Travel fornøyelse på Latter Aker Brygge

Restauranten på standup- og showscenen Latter er et av disse stedene som står overfor noen innebygde utfordringer. 

De aller fleste gjestene vil være publikum til et av Latters show, slik vi var, og det gir en svært stram tidsluke for å få mat og drikke ut til bordene, mens gjestene gleder seg til å høre om Bård Tufte Johansens 40-årskrise.

Det er dessuten et stort lokale, med mange sitteplasser, og det sitter gjerne flere større selskaper til bords samtidig.

Når det så er flere show i løpet av kvelden, sier det seg selv at man her må følge RoRo-prinsippet: Roll on-Roll off. Det må gå unna.

Dessuten kan man ikke ha en svært lang eller avansert meny; den må bestå av ferdige eller halvferdige elementer som raskt kan gjøres klar, legges opp og serveres. Dette er betingelsene for å drive en slik restaurant, og enhver bedømmelse må skje med hensyntagen til dette.

Spørsmålet blir altså om Latter allikevel klarer å skape en hyggelig, om enn noe komprimert restaurantopplevelse, gi gjestene inntrykk av at de spiser på en komplett restaurant med komplett menyvalg - og servere mat som er god.

Det skal ikke mye til før duren fra samlebåndet bryter igjennom, så dette er en stadig kamp mot etablissementets innebygde struktur.

Anmelderkollega Blomberg-Nygård og jeg var forresten til stede da Latter åpnet dørene til spisestedet for noen år tilbake, og merket at det var bra kompetanse i kjøkkenregionene. Men uendeligheter av hverdagskvelder med enstonig meny og mange bordsetninger til lett gira gjester som først og fremst gleder seg til norsk humor på sitt mest oppestående, kan virke utmattende og repetitivt på selv den beste kokk.

Denne våresongens meny viste seg å være slett ikke så verst. Deilig foccacciabrød med en utmerket aioli kom på bordet. Og selv om servitørene - som går med walkie-talkie-propper i ørene - hele tiden er såpass stresset at de bare sjelden greier å lande helt ved hvert enkelt bord, var de vennlige.

Og det gikk greit å få bestilt både mat og vin og å få en realistisk tidshorisont: Tre retter ville vi nok få tid til, men det kunne holde hardt om vi også ville ha ost.

En bra Crème Ninon, en suppe med erter, champagne og litt sherry, kom med rømme fra Røros og biter av konfitert kylling. De siste kunne kanskje hatt mindre preg av tilfeldige slintrer, men smaken var det ikke noe å si på.

Også medspiserskens tunfiskrulade fylt med Dijon-sennep og urter, med sjøgressalat og ponzuvinaigrette var bra, selv om sennepssmaken truet med å dominere. Retten kunne med fordel hatt noe mer fruktighet.

Begge disse forrettene er enkle å anrette - men det tok allikevel merkelig lang tid å få dem, tatt i betraktning at det bare er tre retter av hver kategori å velge mellom. Vi forstod at det allerede spøkte for osten, men vi lot oss ikke stresse og hygget oss i det artige, gamle industrilokalet.

Det var ikke mye brød å drøye ventetiden med, det kom ikke mer heller, og glassene ble etter hvert tomme. Om vi kunne tenkt oss å bestille to glass til, gikk stedet glipp av inntektene, for det var aldri noen som spurte.

Min kalvemørbrad var pent rosa, kjempemør og riktig god, med fin krydring med toner av hickory og kanskje litt karri, samt en syrlig og god, hjemmelaget BBQ-saus.

Ertene og romanescoen som fulgte med, var spenstige og gode, men litt kjedelige sammen. Medspiserskens torsk var derimot posjert for lenge, selv om smaken var bra.

Flere av hjerteskjellene som fulgte med, hadde en besk smak, og ble liggende uspiste. De ville nok ikke tilføyd så mye uansett.

Moro var det med gulrøtter i andre farger enn oransje - gule og lilla.

Hvitvinssausen ville nok vært god, hadde den ikke vært for salt. Den bleknet imidlertid mot spinaten, som var så salt som Dødehavet.

Feil ble det også for henne å ta den anbefalte rødvinen til. Den funket bra med kalven, men med en hvitvinssaus til torsken ville det blitt en krasj også om saltnivåene hadde vært på plass.

Det er store porsjoner og raust med poteter her, noe som sikkert særlig settes pris på av selskap langveisfra, som kanskje skal busse hjem samme kveld.

En granité av Granny Smith-epler var et høydepunkt, med en finfin mango-pannacotta, samt blåbærsaus og eplechips.

Også en fløyelsmyk mangosorbé med en fin sjokoladefudgekake og havtornsaus viste at dette er et proft kjøkken, men at det kjemper litt i motvinden fra latteren.

Noen ost rakk vi ganske riktig ikke, men vi ville fint ha rukket den om logistikken hadde vært enda bedre organisert.