Delicatessen på Aker Brygge: Bedre enn originalen

Når Delicatessen inntar Aker brygge, blir opplevelsen på sitt mest delikate.

Delicatessens nye utpost er den tredje i rekken. Foruten menyen er det i grunn lite som minner om en uniform utrulling av konseptet. Denne siste utgaven av arten tapas-restaurant er en slik forfinet versjon av originalen at selv Darwin ville vært stolt av utviklingen. Men er den bedre?

Det er i alle fall triveligere å sitte her, vis-a-vis Latter i Aker Brygges bakgård. Det er herlig luftig og høyt under taket. Der originalen på Grünerløkka har det nærmest komisk trangt mellom bordene, er dette noe ganske annet.

Det er fortsatt stumper-i-stoler som er nøkkelen til økonomisk suksess, så det er stadig trangt. Men det er ikke lenger ubehagelig.

Lokalet har dette kule industrielle preget som jeg ofte ser blant dagens nyåpninger. Det funker godt her, assosiasjonene til et gammelt verft hjelper nok. Jeg er mer usikker på de store tegneserieaktige kunstverkene på kortveggen.

Jeg syntes jeg ser den samme kunsten på neste alt av kule folkelige restauranter for tiden. Er det samme kunstner, eller bare en retning som jeg burde kjenne til?

Menyen er i alle fall lett gjenkjennelig. Det er standard kreativ tapas inndelt i grønnsaker og salater, fisk og skalldyr, kjøtt, oster og skinker, snacks og til sist et enkelt dessertutvalg.

Jeg har sansen for at det ikke finnes en slik ferdig pukket løsning som ellers er vanlig. Velg det du vil blant de nesten 40 smårettene, inkludert pølser og oster, er resepten. En resept som ser ut til å fungere for det er like stappfullt her som på originalen.

Kanskje det er stemningen og den gode beliggenheten som gjør Delicatessen så populær. Eller er det kanskje maten.

Tidligere gjorde de et poeng av at maten hentet inspirasjon fra hele verden, selv om det var lite som tydet på det på meny og tallerken. Disse vyene er nå borte fra hjemmesiden og maten er fortsatt tydelig spansk. Oftest velgjort, smaksrik og tydelig. Noe småplukk er der fortsatt å finne, men i store trekk er maten vel så god som både stemning og beliggenhet.

Jeg har spesielt sansen for tynne skiver av grillet oksefilet med paprika og romanescosaus. Kjøttet er av god kvalitet og riktig varmebehandlet, noe som gir en smakfull stekeskorpe og rosa kjerne. Samtidig som sausen er frisk og gir nødvendig syrlighet. I bakgrunnen ligger en varme fra akkurat nok chili. Biff og saus, helt enkelt.

Ellers er en grillet chevre med rødbeter og salat vellykket. Den syrlige geitosten balanseres fint opp av rødbetenes jordlige preg. Salaten, derimot, har fått for mye dressing og blir litt tung. Scampi med hvitløk og chili er nettopp det; perfekt stekt scampi og massevis av både hvitløk og chili.

Noen retter er mindre vellykket. Grillet tunfisk er litt overstekt og for salt. Den serveres med syltede grønnsaker, som sammen med hakket bladpersille får et ubehagelig grønt smaksbilde.

Mest skuffende er ristet brød med tomat. Tomaten er for våt, og retten blir stående for lenge før den ender opp hos oss. Samtidig er ikke tomaten av imponerende kvalitet, den smaker for lite i januar. Resultatet er en slapp og våt toast som smaker mest av hvitløk, pepper og salt. Begge disse rettene er også i overkant saltet.

Det er bra på Delicatessen Aker Brygge, men det skal det også være. Jeg trives bedre her enn på originalen, det er renere og romsligere. Det er større spekter i smakene, og borte er den monotone smaken av hvitløk gjennom måltidet.

Likevel er overstekt tunfisk og våt toast nok til at toppkarakteren ryker. Unødig pirkete mot en tapas-sjappe, tenker kanskje du. Men Delicatessen skal være selve målestokken for norsk tapas – og tar seg betalt deretter.

Like under 1000 kroner for lunsj for to er enda dyrere enn sist. Og fortsatt tar de betalt for brød og aioli.