Restaurantanmeldelse av Atlas Brasserie: Over hele kartet

I Amerikalinjens gamle hovedkontor på den sydvestlige kanten av Jernbanetorget viser Atlas glimt av noe større, men klarer ikke overbevise.

Den Norske Amerikalinje var for mange selve symbolet på reiseglede og eventyrlyst. Noen husker fortsatt historiene om store amerikakofferter fulle av de saftigste appelsiner og spennende godteri når bestefars onkel kom hjem fra «Junaiten». Nå er kontorbygget blitt hotell og Atlas, restauranten i første etasje, skal ha hentet inspirasjon fra passasjerenes opplevelser av det fjerne landet i vest.

På hjørnet mot Fred. Olsens gate har Atlas store vinduer mot gaten. Gulvet er en kombinasjon av mønstrede mosaikkfliser og tunge tregulv. Innerst lyser det åpne kjøkkenet mot den mørke spisesalen, pent innrammet i en vegg med glaserte grønne fliser. Stolene er inspirert av franske fortausrestauranter, mens ulike sofa- og benkarrangementer spredd omkring minner mer om moderne skandinavisk design. Foruten noen få kromdetaljer og et par sotede speil er det lite som minner om Art Deco-stilen som dominerte Amerikas østkyst for et århundre siden.

Man kan tilgi at rettene er litt «over hele kartet» når restauranten heter Atlas, men det er forskjell på variasjon og rot. Den har forretter, salater, vegetarretter, kjøttretter, tilbehør og desserter. I to egne rubrikker fremheves henholdsvis skalldyrplatå og dagens treretter. Mens det i en tredje slik rubrikk hevdes at husets spesialitet er helgrillet piggvar transjert ved bordet til mellom fire og seks personer.

Rettene er mer klassisk fransk brasseri enn noe annet, med forretter som grillet asparges med posjert egg og rugbrød, eller oksetartar med majones og revet ost. Hovedrettene er ikke mindre franske, med dampede blåskjell og pommes frites, og grillet entrecôte med bakt løk og estragonolje. Denne tidlige lørdagskvelden er kjøkkenet forøvrig tomt for østers som er viet et eget kapittel i menyen. Husets hamburger og glaserte gulrøtter er heller ikke å få.

Vi får servert hver vår pretzel mens vi venter på hovedrettene, et artig alternativ til brød og smør som oser av amerikansk østkyst. Jeg har spist mang en slik varm saltkringle fra salgsboder på vilk årlige gatehj ørner i New York. Noen ganger er det fantastisk, andre ganger skuffende, men oftest bedre enn dette. Kringlen smaker for lite, er hard på utsiden og seig inni.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Grillet sjøkreps fra den lukkede kullgrillen er heldigvis mye bedre. En tilsynelatende enkel rett som er glimrende teknisk utført og perfekt varmebehandlet. Halekjøttets naturlige sødme harmonerer utmerket med den søtlige røykaromaen fra grillen. Men jeg savner smak av estragon for å gi smaksbildet kompleksitet i smøret som sjøkrepsen er grillet i. Retten mangler også salt, en feil som skal vise seg å være gjentagende gjennom måltidet.

Løyromanretningen med ristet brød, rømme og rødløk er slurvete. Brødskivene er frosne rester fra frokosten skjært i for tykke skiver som stekes i pannen. Rødløken er svett slik du forbinder med pølseløk fordi den er hakket, og ikke kuttet. Mengden amerikansk løyrom så latterlig stor at det spolerer rettens følelse av eksklusivitet.

Det tar seg heldigvis opp igjen med ishavsrøye lekkert dandert med grønn karse, lilla rødbete-skudd og oransje ørretrogn. Den delikate blekrosa fisken er først fint grillet og siden dekket med en tynn skive lardo, speket og modnet svinespekk fra Italia. Tanken er nok at det salte spekket skal smelte over fisken, men retten mangler likevel salt. En konseptuelt god rett som mangler en siste finish.

Vi bestiller spinat med hvitløk i brunet smør ved siden av, men det som serveres ligner mest på en tynn suppe med forvellet spinat og smaker lite hvitløk og enda mindre smør. Makaronigratengen i kraftig ostesaus er den beste av siderettene, mens saltbakt sellerirot med estragondressing på finurlig vis mangler salt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Klassikeren wienersnitsel har fått en ny giv i det siste og det er flere gode varianter å få på restauranter rundt i landet. Denne serveres med en kaperskrem og er både mør og saftig med knasende sprø panering som smaker mektig av smøret den er stekt i. Den er en av de bedre jeg har prøvd til nå, men spesielt amerikansk og eventyrlysten er den ikke.

Inspirasjonen fra Amerikalinjen og skipenes anløp i fjerne strøk fremstår som mer markedsføring enn visjon. Atlas er et brasseri med god beliggenhet, meny for å tekkes mange og stive priser. Det er vanskelig å sette karakter på et sted som har flere retter som er oppe og lukter på suksess, skjønt uten å lykkes helt. Det hviler noe uforløst over Atlas. Her er både gode ideer og flinke håndverkere, men foreløpig klarer de ikke å konsentrere begge deler i en og samme rett.

Lese mer? Her finner du alle våre artikler!