Funktionærmessen Restaurant: Det funker på Funken

Longyearbyen er ingen metropol, akkurat, men kan allikevel være stolt av et par flotte restauranter. Du går ikke skuffet hjem fra «Funken».

«Funken», på folkemunne, eller altså Funktionærmessen Restaurant er, som navnet tilsier, stedet der funksjonærene i det tidligere så klassedelte gruvesamfunnet i Longyearbyen spiste. Gruvebusen spiste ikke der, nei.

Nå er det hotell- og restaurantdrift her, og til tross for at Longyearbyen er så liten, så liten, er det utrolig at samfunnet her oppe - i tillegg til den flotte restauranten Huset - også kan varte opp med enda en restaurant av bra standard.

Den helt japanske tradisjonen med å ta av seg skoene innendørs på Svalbard gjelder også her, så man spiser i sokkelesten. Funksjonærene spiste standsmessig, så man har praktfull utsikt ned mot Longyearbyen og ut over det underlige, golde landskapet. Det er som på en annen planet.

Men så er vi heldigvis på jorden allikevel, bare litt langt nord. Helt til samme nivå som Huset når Funktionærmessen aldri, men det var allikevel et svært godt tilberedt og godt sammensatt måltid.

Ikke minst beviste vår til fingerspissene korrekte, vennlige og ytterst profesjonelle servitør at service og fagkunnskap kan heve matopplevelsen med atskillige hakk.

Hun er opprinnelig fra Kaliningrad,og har via mange og eventyrlige omveier landet her, siste stopp før Nordpolen. Her betjener hun sine gjester med samme konduite og behagelige nærvær som var vi i Paris eller Wien.

Som ganefornøyelser fikk vi henholdsvis raket laks, reinsdyr og en nydelig krabbebisque med syltet rødløk. Godt brød ble servert med en utmerket spansk olivenolje, samt smør til.

Som innledning kom en grønn ertesuppe med kongekrabbe, stekt i appelsinsmør; en artig og god kombinasjon. Suppen hadde fin smak og finfin farge.

En bergamottcanneloni var egentlig to bergamottflak med arktiske reker, kaviar, agurk og granateple mellom - pen og frisk, men egentlig forglemmelig.

Derimot var det mer smak og fart i kalven på selleripuré med Pommes Anna, saus på foie gras, syltede tomater og kuler av rotfrukter glasert i madeira.

En fin og solid rett som var gjennomtenkt og fagmessig helt riktig utført, selv om den ikke var eksperimentell på noen måte. Det er fint å møte klassisk og grunnleggende gastronomi uten for mye dilldall også.

Det må settes et lite minustegn: Kjøttet var litt hardstekt, selv om det hadde beholdt sin rosa farge og gode smak.

Medspisersken fikk bakt torsk på søtpotetpuré med blomkål, med en meget god og rund rødvins- og aprikossaus til. Helt utmerket, alt sammen.

Og man blir jo sittende og tenke på verdens gang - og da mener jeg ikke avisen du holder i hendene nå, men hvordan verden har forandret seg, og for en underlig, nesten surrealistisk tid av velstand og uendelige muligheter vi i vårt land er så heldige å leve i, akkurat nå.

Slik at du kan sitte mer eller mindre på dørstokken til Nordpolen og spise kalv og gåselever, drikke franske viner og bli betjent av eksotiske servitører fra Königsberg, sjekke siste nytt fra The New York Times, sende en melding og spørre naboen om de har tatt inn posten, og så er det liksom helt normalt, alt sammen. Egentlig er det jo et eventyr.

Jeg kan ikke tenke meg at funksjonærene - selv ikke ved festlige anledninger - noensinne spiste og drakk så godt som vi.

Franske oster fulgte, blant annet en riktig bra morbier. Til dette kom syltede tomater, mandler - og dessverre mer granateple. Mandlene burde kanskje vært salte, og granateplet sløyfet. Og ostene var kanskje litt for kalde.

Men bevares, det var kaldere rett på den andre siden av vinduet: Minus tolv utenfor og snøen føyk langs veien, og ikke et granateple å se. Eller noe annet som minnet om vegetasjon.

Klassisk utformede desserter som pære med sjokoladeganache, sammen med pæresorbé, pæremarengs og pæregelé og en utmerket crème brûlée, satte punktum for vårt besøk i denne hyggelige og siviliserte restauranten og det var på tide å finne støvlene og anorakken.

Anmeldt i VG, 1. mars 2013.