Restaurantanmeldelse av Koie: Beskjeden japaner

Oslo har omsider fått en korrekt og autentisk ramen-bar, men den har enda litt å gå på.

Lenge har Oslo hengt etter mens en flodbølge av mer eller mindre vellykkede ramen-barer har skylt over verden. De få forsøkene vi har sett her hjemme har så langt vært tafatte. Det er ganske enkelt på tide med en ramen-bar som mener alvor. Kanskje er nyåpnede Koie redningen vi har ventet på. Lenge før restauranten stod ferdig har de hatt en rekke mindre såkalte pop-ups, altså et spisested som kun finnes i en kort periode for så å forsvinne igjen. Disse har vært svært populære og det ryktes at Oslos unge og hippe allerede står i kø utenfor når dørene åpnes hver ettermiddag klokken fire.

Når vi kommer fem minutter før åpning denne ettermiddagen er det ingen kø å se. Men etter hvert som åpningstiden nærmer seg begynner det å samles folk i samme ærend som oss rundt inngangen. Inne i lokalet er det rikelig med naturlig lys fra de store fasadevinduene, og et luftig layout med fem høye langbord. Langs den venstre kortveggen er det sitteplasser ved en høy bardisk i lyst treverk og mot det åpne kjøkkenet er det flere sitteplasser ved en disk, i samme stil som baren.

Menyene ligger på bordene sammen med det du trenger av spisepinner og smaksforsterkere. Fire ulike ramen-supper som greit oppsummer de viktigste ramen-variantene, samt tre små sideretter, utgjør hele menyutvalget. Det er kanskje litt begrenset, men ikke strammere enn forventet.

Vår norsktalende, skotske servitør er kjapt på plass for å ta imot bestilling. De første rettene kommer til bordet like etterpå. Dette høye tempoet er kritisk for stedets suksess. Sammen med rene og innbydende lokaler er effektiviteten nesten viktigere enn kvaliteten på et veldrevet ramen-sted. Slett ikke alle ramen-supper er åpenbaringer.

De er det også få av denne høstkalde torsdagen. Maten er så absolutt vellaget og velsmakende, men dessverre ikke modig nok til å imponere.

Min soyabaserte suppe, eller Shoyu som det heter, blir servert med posjert svinenakke, egg, vårløk og fermenterte bambusskudd. Det skal være en assari, altså lett eller tynn suppe som ofte lages på kylling- eller fiskekraft, hvor soya røres inn før servering, og er laget av gode ingredienser. Men kraften er for anonym og suppen har ikke nok soya. Egget er hardkokt og får heller ikke bundet sammen de andre smakene slik et rennende egg ville gjort. Følgelig mangler suppen den kraftige kjøttpregete umamismaken jeg forventer.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Den grumsete Tonkotsu-suppen er også autentisk. Det er en rikere kraft, eller kotteri, laget av svineknoker som her serveres med svineribbe, egg, v årl øk og fermentert bambusskudd. Denne er servert med tynnere nudler som trekker med seg mer av fettet fra toppen av suppen. Den er god, men også denne er for reservert. Jeg skulle ønske meg at kjøkkenet var modigere og turte å ta de underliggende smakskombinasjonene enda et nivå videre. Jeg antar at svineribben har trekket i timevis i en blanding av mirin og soya, men gjenoppvarmingen med blåselampe gir ikke sukkeret tid og varme til å karamelliseres godt nok.

De små siderettene er velsmakende, alle tre. De friterte kyllingbitene, såkalte karaage, er spesielt gode. Knasende sprø på utsiden og utrolig saftige og møre inni.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Så er vi da omsider på riktig vei med ramen i Oslo. Koie er autentisk og korrekt slik man gjerne har lett for å forvente av japanske spisesteder. Maten er god og vellaget selv om den jevnt over er litt for reservert. Det er i tillegg et hyggelig sted å være, med kjapp service og god stemning. Smakene er kanskje ikke spenstige nok til at folk vil komme langveis fra for å smake suppen. Men er du som meg – sugen på en varm bolle med ramen i høstkulda – er det ingen grunn til å gå noe annet sted i Oslo.

Sulten? Du finner alle våre restaurantanmeldelser her.