Restaurantanmeldelse av Til Elise: Langt, men godt

Der ingen kunne tru at nokon kunne tilby ein åtterettar med tilpassa vinpakke - og gjere suksess.

En sjablong laget av potet toppet med pulver av kål fra hagen ligger på tallerkenen. Under den sprø kniplingen ligger det fine små biter av rå reke. Kjøttet er spenstig og søtt. En olje er laget på rekehodene, en intens, men behagelig smak av rekeskall. Det knitrer i smak, det er en delikat sødme, den sprø kniplingen smaker av potet. Det er en rett man godt kan reise langt for å smake.

Det har poppet opp restauranter det er verdt å reise for. Kvitnes Gård, Under, og vi må ikke glemme alle hotellene i fjordarmene som etter hvert også har satset på mat. Restauranter har blitt en del av turistnæringen, den skaper tilreisende som igjen skaper verdier og ringvirkninger i lokalsamfunnet.

40 minutter fra Mo i Rana, i Utskarpen, ligger en restaurant på en gård. En plutselig venstresving avdekker et lite tun med hotell, uteområde, låve og kårbolig. Her, langt unna andre gastronomiske lyspunkt driver Elise Bratteng Rønning og Marius Martinsen restauranten som var en gave fra begge til begge. Til Elise, Fra Marius.

Det er ingen hvem som helst som driver. Marius har bakgrunn fra store kjøkken i hovedstaden, en runde på voksenopplæringskokkeinstutisjonen Kulinarisk Akademi. Elise har den beste utdannelsen fra den beste hotellskolen i landet der rikfolk flykter til. Hun har hjulpet konkurransekokker til suksesser på scenen i Lyon under Bocuse d’Or, og var med å bygge opp Kulinarisk Akademi på Mathallen i Oslo.

Her på Utskarpen er det samarbeidet som har gjort det mulig. Samarbeidet med de lokale gårdene, fiskerne og mottakene. Dugnadsarbeidet med rivingen og byggingen. Og ikke minst alle tilreisende gjester. På sommeren er det turistene som dominerer, de er gjerne på gjennomreise fra Trondheim til Vesterålen. Det kan kanskje sies å være en gylden matvei, Fra Credo, innom Til Elise og avslutte på Kvitnes gård. På vinteren er det lokale gjester det er flest av.

Det avlange bygget har to etasjer. Rommene er på toppen og restauranten ligger i første etasje. En lounge ligger langs kjøkkenet som deler bygget i to stuer. De runde bordene er plassert i en stue som kunne vært i de fleste nybygg. Det går i grått og svart. Men den første serveringen er langt mindre generisk enn det rommet gir inntrykk av.

Ølkrustade med trollkrabbe åpner opp som snack, vi får en fruktig øl fra det lokale bryggeriet til. En fin start på måltidet.

Middagen starter samtidig for alle bordene. Det er åtte serveringer, det kan virke som teamet er en kokk for lite. For måltidet tar tid. Har man godt selskap kan et langt måltid være det man ønsker, men om man er mot solnedgangen i forholdet, kan lange pauser mellom retter være tungt. Så, ta med godt selskap, og book overnatting, for da er det ingenting som haster.

Det er storm utenfor vinduene, vinen skjenkes, maten lar vente på seg. Det tar tid mellom serveringene, men når de først kommer er det solid håndverk som ligger på tallerkenen. En rett med taskekrabbe er toppet av syltet knutekål. I bunnen er det gårdsmelk, det knaser i puffet byggryn og syltet knutekål. I melken er det olje av gressløk og luftløk.

Ytterst der ute er samarbeidet med de lokale produsentene selve grunnsteinen. Til Elise er en stolthet, og tar du bussen ut vil du fort komme i snakk med lokale. De vil skryte uhemmet, og fortelle små hemmeligheter de har hørt om alt som skjer på gården. Og skrytet går begge veier. For Til Elise skryter av sine produsenter, de har bilder, kart og informasjon om alle som leverer mat av høyeste kvalitet. Det smakes i rettene, det merkes på bussen, i taxien og i sentrum av Mo i Rana.

Et kamskjell er perfekt stekt. Det er toppet av tørket kamskjellrogn, og hviler ved siden av en puré på gresskar. Kamskjellmuskelen har en herlig sødme, men smaken møter konkurranse fra gresskarpureen. Mens sausen er salt og syrlig, med en smak av grillet smør, og redder det hele inn.

Reinsdyrtunge er langtidskokt. Den serveres i biter under et lag med kålrot og potet. Det hele er toppet med reinsdyrhjerte. Det smaker rundt, rent, salt og godt. Det er en meget flott servering, og den beste siden rårekene og krabben.

Skreiserveringen er fin, men den delikate fisken forsvinner i den svarte hvitløken.

Melkeku serveres med kniv, der skaftet er laget noen gårder bortenfor. Kua kommer fra søsterens gård. Med små biter av marg, en beinkraft, gulbete og jordskokk. Kjøttet er pent stekt, den har nyanser av rosa og tilfredsstillende på måter som bare kjøtt av gammelt dyr kan være.

Måltidet avsluttes med en kefiris med brunet smør, hasselnøtt-crumble og ripssaus. Kanskje en hommage til Maaemos klassiker. Desserten er strålende i seg selv, og setter et fint punktum på en lang, men god, middag.