Restaurantanmeldelse av Grådi: Grådig god mat

Grådi er et travelt og trivelig sted med grådig god mat.

Ny åpnede Grådi på Tøyen lever farlig og plasserer seg midt i restaurantbransjens kanskje tøffeste segment. Siden Smalhans åpnet ballet i 2012 har den ene restauranten etter den andre åpnet med mer eller mindre samme konsept: Den hippe lokale sjappa hvor alt er avslappet begynner etter hvert å bli både velprøvd og forutsigbar.

For å skille seg fra hverandre forsøker det ene stedet å overgå det andre. Både mat og drikke er ofte svært bra, så kampen står gjerne om stemningen. Der andre er mer ustelte enn «casual», balanserer Grådi hårfint mellom «nedpå» og uryddig.

En kunstferdig graffiti markerer inngangspartiet. Hjørnelokalet er smalt og trangt med et åpent kjøkken og en sittegruppe som minner om barndommens ungdomsklubb, med en stor bardisk tvers overfor. Rundt hjørnet åpenbarer det seg flere sitteplasser uten at det f øles romslig der heller. Trebord og stoler er en variert miks av tidlig syttitallsinspirasjon. De få, men store, bildene er pent lyssatt mot grå murpuss.

Hipster-tapas

Menyen består av drøyt ti moderne, internasjonale småretter som en slags hipster-tapas. Potetlomper med svinekjøtt eller andekjøtt er tolkninger av soft-tacos. Men side om side med dampete blåskjell med smaker fra Thailand finner vi også mer hjemlige retter som bresert oksekjake.

Selv om det kan høres rotete ut er rettene hver for seg harmoniske og velsmakende. Anden har fått følge av både aprikos og mango i lompa. Søte frukter som passer utmerket til fettet i andekjøttet. Lompa har også utviklet smak, mens syltede grønnsaker bryter opp når det står i fare for å bli for søtt.

Grov potetstappe med store biter av ristet chorizopølse er like vellykket. Jeg mistenker at stappen har rikelig med godt smør som fanger opp pølsens rike og salte smaksbilde.

Min favoritt er en kremete risotto-arvtager laget på byggryn, med små kuber av gulrot, grønne bønner og kongeøsterssopp. Ofte er slik byggotto overkokt på grensen av grøt, men denne er perfekt «al dente» med riktig tyggemotstand i hver bit. Soppen er rik med et kjøttfullt preg. Jeg skulle riktignok ønske at det var noen mindre biter blandet med grynet i tillegg til de store bitene som hviler oppå retten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Skuffende svinebuk

Den langtidsbreserte oksekjaken er mer anonym. Kjøttet er riktignok umåtelig mørt, men med ovnsbakte rotgrønnsaker og en kraftig innkokt kjøttsaus oppleves retten uventet trygg og tradisjonell. Selv om kjaken er langt bedre enn bestemors oksestek, bringer retten likevel minner om barndommens småkjedelige søndagsmiddager med sine rørte tyttebær.

Kveldens eneste skuffelse er en langtidstekt svinebuk. Den friske, men sterkt krydrete salaten klarer ikke løfte det tørrstekte kjøttet. Det er lite igjen som minner om bukens fedme eller de utviklede smakene som kommer ved langtidssteking. Om dette skyldes at retten har stått for lenge under varmelamper på kjøkkenet eller om de tynne skivene er oppvarmet på nytt i panne på for lav varme er uvisst. Men resultatet står ikke i stil med måltidets øvrige høydepunkter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Lokalet er stappfullt med gjester fra nabolaget tidlig en onsdagskveld. På tross av dette kommer vår trivelige tysktalende servitør til bordet med maten i et imponerende tempo. Kun noe smårusk og en rett som ikke holder samme nivå som resten som gjør at den aller beste karakteren glipper. Det er ingen kulinarisk høyborg, men et travelt og trivelig sted med grådig god mat.