Stortorvets Gjæstgiveri: Adventstid på samlebåndet

Dyrt og dårlig i tradisjonsrike omgivelser: Stortorvets Gjæstgiveri melker det julemathungrige publikum for det de er verd, og enda litt til.

Vi nordmenn har, i likhet med øvrige nordboere, den litt spesielle skikken at vi i ukene før jul går ut i flokk og følge, med venner og med jobb, for å spise mat vi ikke ville rørt i årets øvrige elleve måneder. Dette er nå en gang en del av vår kultur. Og om vi ser bort fra de verste virkningene av akevitten, er det en ganske hyggelig skikk også. For tradisjonsmaten, julematen, er god også om den er enkel. Smakene er karakteristiske og eldgamle, og har røtter tilbake i tider da nordmannen var langt fattigere enn i dag.

For mange restauranter utgjør denne skikken en sikkert ikke uvesentlig del av årsresultatet. Hverken lutefisk eller ribbe er spesielt dyrt i innkjøp, forholdsvis enkelt å tilberede i store mengder, og når man så legger øl og dram med astronomisk avanse på toppen av det hele, sier det seg selv at fortjenesten kan bli ganske hyggelig. Og det bør vi unne restaurantene.

Men da er det samtidig viktig at det betalende publikum også får inntrykk av at restaurantene unner oss noe. Hva bør vi egentlig kunne forvente av et slikt lite julegilde ute på byen? Etter å ha besøkt Stortorvets Gjæstgiveri, er dette spørsmålet blitt enda større enn før.

For her er det ikke gjort det aller ringeste forsøk på å dempe duren fra samlebåndet. Spisestedet vil allerede ved bestilling ha beskjed om hva hver gjest skal spise, selv om det bare er fem standard juleretter å velge mellom. Det er papirduker på bordene og papirservietter ved kuverten. Garderobeavgiften kommer automatisk på regningen. Tomannsbordene er satt så tett at det knapt er en glippe mellom dem. Et lite pappskilt på hvert bord forkynner strengt at man i julebordsesongen dessverre ikke kan påta seg å splitte regningene. Baksiden av skiltet forklarer at fotolegitimasjon er nødvendig ved betaling med kredittkort. En liten blomst er trykket på skiltet, formodentlig for å mildne inntrykket av leirskole noe. I det hele tatt fikk vi følelsen av å være til stede ved en slags dugnad, som nå skulle avsluttes med et fellesmåltid for deltagerne.

Forrettene kom: En nokså pregløs skagenrøre til min bordfelle og litt røkelaks til meg. Uinspirert, men greit. Pumpernikkelen var saftig og god, og veiet iallfall delvis opp for den ørlille klatten sennepssaus. Stedet hadde bare én hvitvin på glass, en Vignasol, som utmerket seg bare ved at ett glass (kr 78) var hele 25 kroner billigere enn det en hel flaske med skvipet koster på polet (kr 103). Vår servitør var blid, men hadde ved kveldens andre bordsetning ikke overskudd til stort annet enn å servere i rasende fart.

Så kom julematen. Lutefisken var nokså fæl. Vassen og slapp. Det «tradisjonsrike tilbehøret» som menyen lokket med, viste seg å være kokte poteter, bacon, en konsistensløs ertestuing som manglet både salt og syrlighet, samt én type sennep. På spørsmål fikk min bordfelle også utlevert litt industriflatbrød. Min juletallerken var heldigvis bedre. Ribba var saftig, det var nok av den, og rødkålen, sviskene og eplebåtene skapte et slags inntrykk av overdådighet og fest. Medisterkakene og ditto pølser var derimot nokså pregløse.

Men tilbake til lutefisken. Den kunne fås i to serveringer, men spisefølget valgte å stå over den siste. Den havnet imidlertid på regningen, siden maten her bestilles en bloc; det får nå være så. Men når man tar i betraktning at lutefisk koster under 50 kroner kiloen i innkjøp, da er det ganske drøyt å forlange 445 kroner for fornøyelsen. Min ribbetallerken var sytti kroner rimeligere, men også ribbe er billig i innkjøp. To typer øl, samt de vanlige akevittmerkene, skapte heller ikke noe inntrykk av rikelighet og førjulsmoro. Et glass chilensk Gato Negro (kr 78) var den eneste røde som var å få på glass, og her tangerte vi nesten prisen for flasken på polet (kr 91).

En nokså tynn og slafsete riskrem lå langt under pari kurs. Min karamellpudding var heldigvis bedre, både i konsistens og smak, men heller ikke denne var noen virkelig hurradessert.

Hvis ikke det hadde vært så svinaktig dyrt, kunne kanskje treeren på terningen stått til å redde. Men til slike priser må man kunne vente noe bedre. Man bør ikke bare kunne vente høyere kvalitet i alle ledd, men også at selve opplevelsen løftes noen hakk, til et trivselsnivå og smaksnivå høyere enn hva folk kunne fått til hjemme på sitt eget kjøkken. Gjæstgiveriet er Oslos eldste traktørsted, lokalene er sjarmerende og tradisjonsrike. Da er det synd at serveringsstedet ikke tar tradisjonsmaten og folks tradisjoner på større alvor enn dette.