Restaurantanmeldelse av Landmark: Landemerke, Bergen

Over hele verden er det en utfordring å finne seg god mat når du ser på kunst. Men ikke i Bergen. Et veritabelt tog av god mat og kjærlig service møter deg i Kunsthallen.

Hvor ofte har du spist på en god museumsrestaurant? Kanskje aldri, er oftest svaret. De spede forsøkene kolliderer ofte i ambisjon og ønske fra kjøkkenet med museets lave kunnskap om kjøkkendrift. Alt for ofte ender et museumsforsøk i en kafé med påsmurt baguette og søt bakst.

Men dette synes ikke være problemet i Bergen. Ta Lysverket. Det er ingen museumsrestaurant, det er en restaurant i et museum.

Så har du også Landmark. I rommet som brukes til forelesning og klubb med bar på kveldstid, ligger en restaurant som bringer tankene til den smått legendariske Bare på 13. Bare på 13 serverte i en periode den beste lunsjen i landet. Det er denne arven Landmark har tatt opp igjen.

Tre retter kan du få for tre hundre kroner. Det du sparer på maten, det tar du nok igjen på vinene. Landmark er stedet for lange lunsjer. I hedonistisk stil. Det er som om man blir påkjørt av et tog av service, komfort og glede. Ikke påtrengende. Bare livsbejaende.

Lokalet er fylt opp med glade mennesker. Det er ikke så mye som skal til, nå som det endelig er mulig å møtes ute på restaurant igjen. Men servicen på Landmark løfter stemningen ytterligere opp.

«Jeg har åpnet noen gode flasker, har dere lyst på vin?» Det tilbys gode flasker på glass. Det er befriende å oppleve salg av vin på den måten. Ikke bare én vin på glass, her er det et utvalg. Og prisene er sympatiske. Det er ikke store påslag.

Nå som vi alle har sittet hjemme og mange flittig har brukt bestillingsutvalget til polet, øker nok også kravet fra kunden om en god vin uten et ekstremt stort påslag. Vil gjesten tolerere å betale 900 kroner for en vin som koster 290 kroner på polet? Eller enda verre, viner så enkle at de ikke finnes på polet, slik at restaurantene kan skjule sitt eget påslag, kalle det «husets vin» og slippe unna med det? Tiden er inne for å endre på det.

Ta betalt for det maten koster, ikke finansier kjøkkenet gjennom påslag på vinene. Så går det kanskje bedre i neste forbudstid.

En fiskesuppe langt unna Bergens tradisjon er akkurat passe asiatisk, men kunne med fordel vært enda klarere i retning. Den er god, men heller akkurat nok mot fusion til at den ikke er kjempegod.

En bit hyse er stekt slik den bør, en sprø overflate skjuler et mykt og flaket indre. En beurre blanc, smørsaus, tilfører salt og dybde, og grønnkål gir deg grønt og tyggemotstand. Det føles sunt og godt, mettende og samtidig ikke i for store porsjoner. En panert lange viser også kjøkkenets teknikk, for paneringen er flott utført. Syltet fennikkel, kapers. Det er salt, syrlig og sprøtt.

Desserten trekker linjer tilbake til det hjemlige noen tiår tilbake. En sjokoladefondant med vaniljeis og kirsebær.

«Er det godt nok for bestemoren hennes, så er det bra nok for meg.» Servitøren peker på den andre servitøren som har bakt fondanten. Smaken er god og er en god variant av SjokoKirsj.

På Landmark er det takhøyde og lav terskel. Den lette stemingen og herlige maten får deg nesten til å glemme hele pandemien.

Vi savner alle å sitte et sted med andre glade mennesker. Vi savner å bli servert. Tatt vare på. Vi savner å høre andre mennesker le og skravle, mens vi selv ler og skravler.

I påvente av muligheten av å reise og oppleve andre land og steder - besøk restaurantene så ofte du kan. Bruk alle pengene du sparte opp mens du satt hjemme og lengtet etter servering.