Restaurantanmeldelse av Stasjonen Tønsberg: Simpelthen strålende

Tønsberg kan glede seg over en liten, men velfortjent plass i Norges nye kulinariske landskap.

Jeg håper Stasjonen i Tønsberg bare er den første i en lang rekke strålende spisesteder litt utenfor Oslos Ring 3. Etter ti år med formidabel nivåheving på tvers av segmenter og konsepter i og rundt de største byene våre, er utviklingen omsider i ferd med å nå lenger ut i distriktene. Vestfoldkokkene Tom Viktor Gausdal og Stian Floer som sammen med gode kolleger har tatt Oslo med storm, har allerede strammet opp burgertilbudet i Drammen. Nå forsøker de seg som profeter i eget fylke.

For en bergenser som aldri har satt sine bein i Tønsberg før i kveld , ser den røde teglsteinsbygningen i Tollbodgata 22 ut som et velholdt, men sjelløst, gammelt kontorbygg. Det er på innsiden av Tønsbergs tidligere rådhus det skjer. En sentral del av byggets innvendige revitalisering er omgjøringen av hele første etasje til en moderne og levende møteplass med både restaurant, bar, kafé og scene.

I et mindre smalt lokale på bygningens ene kortside er restauranten innredet med tydelige vink tilbake til lokalenes historie. Tregulvets mange farger og sjatteringer er nydelige og himlingen av lange mørke trestokker gir meg assosiasjoner til min egen barndoms rådhus på Laksevåg. Bordene minner meg om respatex-pulten jeg satt bak gjennom ungdomsskolen, noe jeg skulle tro daterer både bygget og meg selv. Interiøret er i hele tatt lekent retro med utstrakt bruk av messingdetaljer rundt det åpne kjøkkenet i lengden av rommet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Menyen spriker i alle retninger og kan være vanskeligere å plassere. Her er både italienske og asiatiske smaker mellom ytterpunkter som den åpenbart franske klassikeren braisert oksekjake, og bakt blomkål med harissa, hasselnøtt og yoghurt med nordafrikanske undertoner. Men det er nettopp trangen til å alltid lage akkurat den maten de selv har lyst til å spise, uavhengig av rettenes konseptuelle og kulturelle opphav, som har vært noe av nøkkelen til disse kokkenes suksess.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hvor ideene kommer fra er heller ikke viktig når det smaker så godt som det gjør her.

Fritert polenta med rosmarin og parmasanaioli er kanskje ikke for alle, men jeg elsker slike mektige, norditalienske smaksbomber. De gylne trekantene er sprø på utsiden og herlig kornete på innsiden, slik en riktig maiskake skal være. Den forførende søte smaken av mais og rosmarin fyller munnen og gjør en helt salig. Parmesanens grove tekstur kommer tydelig frem i den salte og kraftige hvitløksdippen, og sammen funker det like godt en forblåst høstkveld i Tønsberg som på afterski i Bormio.

Entusiastisk deler jeg mine to siste stykker med nabobordet som er ferdig med sin middag, men som ser lengselsfullt på min tallerken.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Røkt betetartar med betechips, kapers og vaktelegg er også strålende. Presentasjonen er nydelig med dyprødfarget bete, friske grønne erteskudd og kritthvite, bløtkokte små egg. Finhakket rødbete er en intetsigende tekstur, men chipsen knaser godt i tennene og ristede små korn tilfører ytterligere tyggemotstand og substans. Smaken er spenstig og det beskjedne røykpreget harmonerer utmerket med rotgrønnsakens naturlige sødme. Kapersene er salte, men snerpet syrlige når man tygger dem. Nok til å balansere både røyk og sødme.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I et måltid som går fra den ene godbiten til den neste er hjortefilet fra Vikersund den eneste der jeg merker rom for forbedring. Kjøttet er rosa som lovet og imponerende mørt slik at det nærmest smelter på tungen. Tilbehøret av jordskokk, kantareller, rosenkål og tyttebær er nøye og elegant dandert i en halvsirkel på tallerkenen. Jeg trodde aldri jeg skulle bli en sånn gammel, sur spisegjest som spør etter mer saus, men jeg kommer ikke utenom at hjorten hadde hatt godt av litt mer saus. Da hadde jeg kanskje heller ikke oppdaget at den ikke var salt nok.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men nå pirker jeg i maten med vilje. Det er på detaljene det aller beste merkes. Stasjonen i Tønsberg er en av de aller beste. Strålende er det. Simpelthen strålende. Servicen er riktignok både usikker og fomlende, men jeg er sikker på at den går seg til etter hvert som de unge servitørene får mer erfaring. Maten er vel så god som den du får på spisesteder i dette segmentet annetsteds i landet. Med ett har Tønsberg en liten, men velfortjent plass i Norges nye kulinariske landskap. Nå er det opp til Tønsbergs innbyggere å bruke dette stedet både til hverdags og til fest slik at dette blir den suksessen det fortjener.

_______________________________________________________________

Premisser for VGs restaurantanmeldelser

Poenggivningen reflekterer en helhetsopplevelse, der mat, service, og stemning bedømmes samlet. Uansett type spisested, blir alle bedømt etter graden av måloppnåelse i forhold til hva som er å forvente ifølge restaurantens sjanger og ambisjon.

Restaurantene blir besøkt én gang, men med fornyet besøk hvis første besøk skulle indikere at det blir gitt terningkast 1. Anmelderne ser bort fra hendelige arbeidsuhell, men forsøker å bedømme helhet og mønstre.

6 angir en usedvanlig vellykket opplevelse, langt over forventet

5 angir en meget god opplevelse, bedre enn forventet

4 angir en god opplevelse, omtrent som forventet

3 angir en skuffende opplevelse, noe dårligere enn forventet

2 angir en dårlig opplevelse med flere feil og mangler

1 angir en usedvanlig dårlig opplevelse med en rekke forhold under enhver kritikk

Merk at bildene tas på en annen dag enn anmelderen er der.

Følg oss også gjerne på Instagram: @Godtno