Restaurantanmeldelse av Nella Bistro: Finfin mandagsbistro

Nella Bistro på St. Hanshaugen i Oslo er oppkalt etter en fransk bestemor av den sorten som kunne lage god mat på hverdager. Det er heldigvis hverdagene det er flest av.

Noen ganger vil man ha noe som er enkelt og billig, men godt. Til dette bruk oppfant franskmennene for evigheter siden bistroen, en tradisjonsrik institusjon der til lands. Menyen er gjerne basal med solide, gammeldagse retter, lokalene er upretensiøse og betjeningen grei, men bukker deg ikke ut og inn. Når du forlater stedet, er det fremdeles grunker igjen i lommeboken.

Høres forlokkende ut? Etter hvert har vi fått en god del spisesteder i Oslo som opererer etter denne malen: Server gjestene ærlig og god mat uten å ruinere dem, og de kommer igjen og igjen.

En nykommer innen bistrosjangeren er Nella Bistro på St. Hanshaugen. Et sympatisk sted, der man helt fint kan stikke innom etter arbeidstid og få seg et godt måltid mat, dersom det ikke frister en sliten skrott å stå bak grytene eller servere ferdigretter fra plastpose.

Menyen er ikke stor, og varierer fra dag til dag. Den mandagen vi var der, sto seks retter på menyen, pluss dessert. Ingen ting kostet over 189 kroner, salatene var digre og sympatisk lavt priset til 149 kroner. Et skikkelig mandagssted, altså.

Fransk løksuppe hører med på en ekte bistro, og denne var laget helt etter oppskriften, med en god, sterk kraft i bunnen og pent utviklet sødme av løken. Den ble servert med den tradisjonelle ostetoasten ved siden av, og ikke gratinert med brød og ost hvilende oppå suppen i små suppeboller. Det siste ville definitivt hatt mer finesse og sett mer delikat ut – løksuppe er et nokså trist syn – men til 89 kroner får vi si oss fornøyd med presentasjonen. Smaken var det iallfall ingen ting å utsette på.

Fatet med spekemat og ost var vel ikke overvettes rikholdig, men den italienske salamien og den spanske skinken var helt patente, og det samme gjaldt for de tre ostene, hvor særlig gorgonzolaen utmerket seg.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Salatene var store og mettende, som sagt, og dessuten friske, sprø og velsmakende. En Caesar-salat med Holtekylling beveget seg ikke milevis fra originalen, og hadde dessuten en fin dressing med passe anstrøk av ansjos. Det var i grunnen bare én negativ ting å si om den, nemlig at brødkrutongene var for harde. Og for store.

En salat med vårens grønne asparges var også helt utmerket. Aspargesen var lett forvellet og knasende sprø, dressingen var sennepsskarp og djerv. Også denne salaten var stor nok til å kunne mette alene.

Men vi måtte jo prøve alt. Husets estragonpølser med potetstappe var naturligvis heller ingen sofistikert rett. Men du verden så godt. Det var masse smak i pølsene, som var saftige og spretne. Potetstappen hadde fløyelsmyk konsistens, med enkelte, myke potetbiter som ga litt tyggemotstand. Sammen med dette kom en klassisk ratatouille, som hadde fått godgjøre seg passe lenge. En ypperlig og klassisk bistrorett, og atter en gang med nok volum til å mette på egen hånd.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Volum hadde også den andre varmretten, nemlig grillet Holtekylling. Den ble servert med tagliatelle i en gorgonzola- og fløtesaus. At kyllingen var blitt litt tørr under grillen var til å leve med. Men pastaen ble dessverre alt for salt med den kraftige gorgonzolaen – antagelig den samme vi hadde spist på fatet med ost- og spekemat. I sausen overtok den helt. Dette kunne vært en bra rett i all sin enkelhet, men dette fungerte ikke. Spesielt når rettene er så få, må alt være i orden – og kokken bør smake på sausen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vi kunne heldigvis forsones med det meste da kakene kom. Heller ikke disse var det noe å si på; gode franske terter med forskjellig, delikat fyll, som jordbær og krem og fersken med vaniljekrem. Til den gode kaffen kom små Madeleine-kaker, et klassisk stykke småkakekunst som ifølge det franske forfattergeniet Marcel Proust er egnet til å utløse et ras av minner. Vi ble iallfall minnet om Frankrike, det er sikkert, selv om vi i bakgrunnen (for en gang skyld) fikk høre skandinavisk musikk i passe behagelig volum.

Det er altså ingen grunn til ikke å stikke innom her og få seg et enkelt måltid når det er et enkelt måltid man trenger. St. Hanshaugens mandager er blitt beriket med en bistro.