Restaurantanmeldelse av Olivia Eger: Et stykke unna Roma

På Olivia Eger er det smekkfullt selv på en tirsdag midt på vinteren. Du kan spise deg skikkelig mett her på hjørnet av Egertorget, mens livet suser både rundt og forbi. 

Det som i starten var en enslig restaurant på Aker Brygge, har vokst seg til et lite imperium - nå er det et helt lite knippe Olivias rundt om. Restaurantene har undertittel fra byen de henter inspirasjon fra. På avdeling Eger er det Roma som presenteres. I all hovedsak gjøres det gjennom fototapet som avbilder vakre mennesker foran kjente arkitektoniske perler og sandfargede ruiner. Interiøret er moderne mørkt og ny-rustikt. Sofa og stoler trukket i gyllen nervøs fløyel virker akkurat passe dristig, og alt fungerer og ingenting provoserer. En kubistisk tolkning av flisbelagt peis skaper en lun stemning. Den er stor og oransje.

Ut og spise? Her finner du alle anmeldelsene!

Servitørene er mange og oppmerksomme. Det er helt tydelig god opplæring og ledelse på huset. Maten kommer raskt og de tilpasser servering etter ditt ønske. Olivia Eger må kanskje sies å være ett av Oslos mest generasjonsoverskridende steder. Her er det yngre, eldre og mange midt i livet. Og det er fullt her. Beliggenheten midt på Karl Johan sørger for en evig strøm av mennesker.

Snart fastelavn: Oppskriften på store fastelavnsboller

To retter - én forrett og én pasta skal vise frem det romerske kjøkken. Det er litt snaut. Kanskje de burde la inspirasjonen fra Roma ta like stor plass i menyen som den gjør på veggen. Menyen er omfattende og har pasta- og pizzavarianter for enhver smak, også for vegetarianere, veganere og glutenallergikere.

Det finnes like mange typer pizza som regioner i Italia. Noen er flate, noen er høye, noen er myke og noen er sprø. I Roma er det to hovedtyper, pizza al taglio som er en høy, myk og stor pizza som kuttes i biter, og en pizza tonda. Den siste er rund, tynn og sprø. Sånn er det også hos Olivia.

En pizza Napoletana fungerer ganske bra. Med tomat, kapers, oliven og ansjos holder bunnen seg fin. Den får litt fuktighet fra saus og topping, men pizzaen, som skal være salt, mangler litt balanse mellom sødmen i tomatsausen og den knallsalte fisken den skal ha. En quattro formaggi har passe mengde ost, men her må man spise fort før bunnen når kjeksstadiet. Det er en tynn og svært tørr pizza.

En Panzanella con burrata, er en salat av toskansk opprinnelse. Denne retten er et godt eksempel på det italienske kjøkkenets sympatiske tradisjon for å bruke all maten. Salaten inneholder tørre brødrester, iblandet gode tomater, selleri og olje. Den er toppet med burrata - osten som er laget av strukket mozzarella fylt med fløte. Panzanellaen som ble servert er preget av vandige tomater, men den lille biten av burrata har den gode fedmen osten skal ha.

Cacio e pepe er den mest kjente pastaretten fra Roma. Den består av knust ristet svart pepper, pecorino romano og pasta. Her manglet den markante pepperaromaen og dermed smakte det flatt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En Bucatini alla carbonara er nesten like enkel: Eggeplomme, ost, guanciale (speket svinekjake) og pepper er det som skal til for å lage sausen. Men hvorfor lager de den med fløte på Olivias kjøkken? Heldigvis er det god smak i svineflesket.

Italienske desserter er det få som ikke liker - de er søte, syrlig og ofte nesten syndige. Panna cotta serveres her med marinerte bjørnebær og bringebærcoulis. Det smaker syrlig og søtt, og balansen er fin. Pistasjisen er god nok og serveres med hakkede pistasjnøtter. Måltidet blir rundet greit av, men dette er ikke desserter man lengter tilbake til.Olivia startet med en god idé om å servere enkel og fersk italiensk mat. Ideen fenget, og Olivia endte dessverre som en litt pregløs, men moderne restaurantkjede. Det er jo ofte sånn det går. Et større fokus på maten fra Roma kunne skilt Olivia Eger fra de andre i flokken.

Humøret og stemningen på Olivia gjør at alle føler seg velkomne. Det er italiensk ånd over den rausheten, men kjøkkenet må finne tilbake til de gode smakene.