Restaurantanmeldelse The Well: Fravær av velvære

Sliten etter julens eksesser? Lå det gavekort til The Well under treet? På det storslåtte badeanlegget på Kolbotn finner du overalt førsteklasses pleie og velvære. Bortsett fra i restauranten. 

I gamle dager hadde Norge fasjonable kurbad, men de ble stort sett slått ut med mellomkrigtidens grå badevann. Andre steder lever de i beste velgående, med moderne, flotte anlegg, og nordmenn har på ferie fått sansen for å gå på «spa», som vi nå kaller det.

Stein Erik Hagen fortjener derfor all ære for sin innsats for badekulturen her til lands. Hans entusiasmeprosjekt The Well utenfor Oslo er vidunderlig. Her er basseng og hvilekulper, et utall slag badstuer, terapirom og arenaer for systematisk avslapning. Eleganse. Utsøkt kunst. Når du sjekker inn i resepsjonen, kan du for eksempel betrakte Vigelands original til Abel-monumentet i Slottsparken, intet mindre. Det er krystaller i aromabadet og dramatisk belysning i fossefallet. Bademestre og terapeuter vet ikke hva godt de skal gjøre for deg. Her er det vist omhu for alle detaljer. Det er ikke spart på noe.

Så hvorfor har ikke The Well en restaurant som står i stil?

Det første som slår en, er at menyen harmonerer lite med stedet. Her ville det vært store kreative muligheter. Sushi? Nytt, nordisk kjøkken med biodynamisk preg? Egenpressede juicer til maten? Supper og salater av alle slag? Måltidet burde matchet og kronet opplevelsen. I stedet byr man på noe som ligner på sånn kromat som på et mindre tettsted i Norge sikkert er det beste måltidet i mils omkrets. Men her blir det en gedigen skuffelse.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at lunsjen i det minste var velsmakende. Men Caesar-salaten var brun i stilkene. Dressingen hadde neppe hilst på en ansjos. Den kom med smuldret bacon, like tørt som skivene av kyllingbryst, som var helt melne. Badefølget bestilte på anbefaling skogsopp-pizza med trøffelolje og chèvre. Steinovn eller ei: Pizzaen var deiget, og ”skogsoppen” viste seg å være en ferdigstekt stuing som mest bestod av sjampinjong. Det var ikke mye trøffelsmak å spore.

Etter å ha badet oss skikkelig sultne, håpet vi på noe bedre til middag.

En «duo av laks» bestod i en skive røkelaks på én side av tallerkenen, og på den andre siden kokt laks. Mellom disse stod en skål med gin-tonic-granité. På tallerkenen lå det granateplekjerner strødd utover. «Duoen» så altså like retro ut som sitt navn. Røkelaksen var grei nok, mens den kokte var grøtet. Hva fisken smakte spilte ingen rolle, for smaken av gin & tonic overskygget absolutt alt. Mitt satay-spyd med kylling og yoghurtdressing var ikke stort bedre. Kyllingen var ikke like tørr som den jeg fikk til lunsj, men på god vei. Yoghurten hadde ikke noe der å bestille, siden kjøttet manglet enhver form for sting eller preg.

Artikkelen fortsetter under bildet

Så begynte vi å vente på hovedrettene. Med jevne mellomrom var servitøren innom og forklarte at nå kom de snart. Vinen så vi ikke noe til. Da maten endelig kom, var den dessverre lunken. Antagelig hadde den stått og ventet, enda det ikke kunne sies å være spesielt mange gjester. Men mange servitører var det. De vekslet på å være uvitende om mat og vin. Vennlige var de, iallfall.

Min entrecote var imponerende jevnt stekt, som om den hadde ligget i sous-vide og deretter vendt i pannen. Den var mør, men nokså tørr. Dertil en masse aspargesbønner. Det kan tenkes at de var ferske, men kjøkkenet hadde fått dem til å smake akkurat som frosne. Slappe og gulgrønne lå de oppå mer av den ferdigstekte soppblandingen fra pizzaen. Pommes Anna var badet i fett. Og for salt. Ved siden av kom en skål med den tynneste bernaise jeg har sett. Katastrofalt, men spiselig. Verre sto det til med kveita. Den hadde en kjekk stekeskorpe, men var vandig og grøtete. Årsaken var det ingen grunn til å spekulere på, for tilbehøret gjorde den uspiselig. Kålen var oversaltet. Noen hadde kommet på å drysse masse søte eplebiter samt røde druer over. Sausen var et tynt, fiolett skvip som druknet alt i søt, parfymert smak.

Den kjøleskapskalde osten kunne ikke servitøren fortelle noe om, ut over at det var ost. Men den kom med en imponerende bunke forskjellige kjeks fra pakke, og retropreget ble fullendt med drueklaser, bringebær og en appelsinmarmelade like god som den du får på glass. På bunnen av et syltetøyglass lå en pannacotta så bastant at den kunne skjæres med kniv. Den hadde følge av en multe-sorbé som ville vært bra hvis saften hadde vært silt først, så man slapp skallbiter mellom tennene.

Svært gjerne besøker vi The Well igjen, men her må vi snu på badevettreglene: Ikke spis like etter at du har badet.