Arakataka: Revolusjonerende godt

Arakataka er tilbake ved utgangspunktet: Et strålende måltid du ikke blir ruinert av.

For noe over et tiår siden skjedde det en aldri så liten revolusjon i norsk restaurantverden. Som alle revolusjoner hadde den sine ofre, men brakte også med seg nødvendige og kjærkomne endringer, endringer som dagens restaurantpublikum fremdeles nyter godt av og som har forandret bransjen: Den såkalte billig-gourmet-trenden – kall det gjerne «folkegourmet» dukket opp på våre breddegrader. Og det var i grunnen her, på hjørnet av Mariboesgate og Badstugata, i Arakatakas relativt små, men hyggelige lokaler, at revolusjonen hadde et av sine viktigste arnesteder i vårt land, for omtrent tolv år siden.

Forrige restaurant som fikk terningkast 6 i VG var Michelin-kokkens budsjettperle. Les anmeldelsen av Tekethopa her.

Uten å bli ruinert, uten å ha måttet kjøpe ny dress hos Ferner Jacobsen i anledning kvelden, uten å ha måttet ta Utenriksdepartementets protokollkurs og i det hele tatt med skuldrene senket kunne man plutselig få et restaurantmåltid med omhu og ambisjoner. Farvel, biff med beàrnaise. Suksessen inntrådte øyeblikkelig og vesle Arakataka hadde køer enda lengre enn sitt navn. Det var altså den gang. Siden har konseptet grepet om seg og forandret publikums måte å gå på restaurant på. Det har forandret den jevne restaurantbesøkendes forventningsnivå.

Nykommeren Stormkjøkkenet vil gjerne by på billiggourmet i nynordisk stil.

Og det står ikke til å nekte at Arakataka siden den gang har måttet gi fra seg ledertrøya i «Tour de Billig-Gourmet». Det er ikke så lett, alltid, å skulle beholde initiativet – og publikum er troløst. Andre ledestjerner innenfor sjangeren har kommet og gått, men det sympatiske spisestedet på hjørnet bak Rockefeller har allikevel alltid greid å holde koken og være med i racet, tross noe skiftende distanseresultater. Nå er sirkelen sluttet, kan man si. Arakataka er tilbake ved selve utgangspunktet, men samtidig har det fornyet seg i forhold til de økte krav som trenden har medført. Det har hentet inn impulser fra det nye, nordiske kjøkken, og utviklingen ellers. Og det har ryddet opp i stil- og servicenivå. Resultatet er intet mindre enn fantastisk.

Spisekartet byr på både fast ukesmeny og à la carte-meny. Vi satte sammen et tilpasset løp, der små endringer i den faste menyen ikke så ut til affisere vår hyggelige og kunnskapsrike servitør eller kjøkkenet det ringeste. Her var det stålkontroll og vennlig ro. Sesongen for høyere skjellmat er i full gang, og jeg kan ikke unnlate å nevne at de østersene vi fikk innledningsvis, var fullstendig fullkomne. De deilige, friterte, hele smårekene med majones og bringebærpulver kunne med fordel vært ennå noe mindre i størrelse og dermed også hatt tynnere skall, mens det gjerne kunne vært noe mer magisk pulver og majo.

Men derfra og ut var det ingenting å sette fingrene på. Nydelig surdeigsbrød kom på bordet. En innledende lakserett med løyrom, söl, radicchio, agurk og majones, samt soyasaus, hadde tandre, fine smake i innsiktsfull kombinasjon. En ditto rett av krabbeboller, pepperrot, yoghurt og salat var også meget god, men mer på det jevne. Deretter fulgte en direkte NOMA-inspirert rett, en gulrot kokt i kyllingbuljong, som deretter var blitt dehydrert – en prosess som fører til at grønnsaken rent utseendemessig blir en mørk skygge av sitt opprinnelige jeg, men med fantastisk smaksintensitet. Deretter servert i sin egen sjy montert med smør, crudités av mer gulrot og høvlet, tørket eggeplomme. Sødmesmaken og kombinasjonene var strålende.

En spaghettirett med løyrom kunne på papiret se faretruende enkel ut i sammenligning, men pastaen var hjemmelaget og perfekt kokt og bød på en deilig og basal smak med smørsaus og løyrom. Kyllingvinger fulgte, med trøffel, gresskarpuré og syltet gresskar; andehjerte og andeskinn var med i ølsausen, stekeskorpen var sprø og smaksrikdommen høy. En leksjon i hvordan man kan heve en enkel råvare. Allikevel: Dette høydepunktet ble overtruffet av fisken, skate med knivskjellsjy og blåskjell. Dyp smak av skjellkraft, harmoni mellom syrlighet, salt og fett, perfekt konsistens på råvarene og originalt og velsmakende anrettet med tandre rosenkålblader. En fantastisk rett, som i likhet med mange av de andre hadde den wow-effekten en gjest ofte håper på. Hjort av lårstykke så tradisjonelt ut på kartet, men overrasket med steinsoppskum, samt fine kombinasjoner av skorsonerrot og løpstikke og annet godt.

Utmerkede norske oster dannet overgangen til herlig blåbærsorbé med kjørvelolje samt nyr med vanilje, en nesten like flott presentasjon som bokhveteis med kornblomst, toffee og smuldrepai. Man er fristet til å utbryte: «Ay, caramba», men det blir nok riktigere med et «ay, Arakataka!» Nevnte jeg at vinvalgene hele veien satt godt til maten og at man ikke blir ruinert? Jeg nevnte i alle fall det siste. Man blir slett ikke ruinert. Man kan sies å bli rikere. I alle fall føles det slik.

Les flere anmeldelser fra samme område:

Torggata Kennelklubb: Pølsefest i Torggata