Anmeldelse av Via Village: Godt nytt fra vestkanten!

Under gylne bygg okkupert av jurister og andre konformister finner du mat som er langt mer spennende enn det adressen skulle tilsi.

Via Village (jeg velger meg den franske uttalen, da det føles mer i matens tegn enn den engelske) har åpnet i kjelleren på et nybygg i Vika, tvers over gaten for det skiferkledde bygget som er utsatt for evige utsettelser, og av uforståelige grunner har navnetrekket NAM.

Men nam passer på mye av maten, som dessverre ikke får spesielt god drahjelp fra lokalet. Det er for velpolert, det er oljet treverk, og alt ser ut som om det kunne vært resepsjonsområdet til en skandinavisk hotellkjede. Det kler kanskje kontoristene ovenfor, som er av den konforme og bemidlede typen. Men så skal man ikke spise interiøret, og alt leves jo inn etter litt tid.

Lokalet mangler også litt skilting og bedre informasjon, det blir lett forvirring om hvor man skal sette skitne tallerkner og tomme glass.

Matmarked, mathaller, food courts – det skal ikke stå på tilbudet i Oslo, dette er den fjerde i rekken, og det kommer flere.

Ni mattilbydere har fått plass under de to gylne tårnene, og du skal være ganske kresen hvis du ikke finner noe du har lyst på her. Via Village er et perfekt sted for lange lunsjer som glir over i tidlige middager.  Kvaliteten på maten er generelt veldig høy, men noe er veldig mye bedre enn annet.

Guttas sjømatbar

Gutta har reist fra haugen og til havet, og det er ikke dumt. Menyen er full av havets delikatesser og menyen er stor, men valget falt til slutt på en skagenrøre i brød – et skandinavisk svar på en «lobster roll» eller hummerkveil, som jeg kalte den i denne anmeldelsen. Skagenrøren er full av reker, den har litt sting, den har sødmen fra rekene – det er en klar klassiker med et tilhørende glass musserende på alle dager som tillater slikt.

En sjømatsalat er sjenerøs også i liten porsjon. Men det den vinner på mengde, taper den litt i smak, for det er litt blast og det hele trenger litt mer punch.

Golden Chimp

Golden Chimp, et navnevalg man kanskje ikke hadde tatt i dag, har åpnet sin avlegger fra restauranten i Tøyengata og den leverer varene. Soppdumpling er en umamibombe av nesten episke proporsjoner. Den friterte lille pungen skjuler et saftig og smaksrikt indre. Den har kraft, lengde og sparker i flere retninger på samme tid. En dumplingens Po (Kung-fu-panda for de som ikke har småbarn og trenger å friske opp hukommelsen).

Potetdumplings serveres med sylta chili, det er søtt, varmt, hett og herlig. Bedre kompe/komle/ball skal du lete lenge etter.

Tri Ky

Tri Ky er en kjenning fra Vulkan. De har høstet god kritikk fra de anonyme kritikerne, og serverer sushi og pan-asiatisk som holder god kvalitet. Det samme gjør sashimien av kveite på Via Village. Men det som fortoner seg som en slags lønsj-flørt, scampi-salat gjør det dessverre ikke. Jeg skal ikke gå inn på hele diskusjonen om hva en scampi er – men kort fortalt er en scampi egentlig navnet på sjøkreps, det vi kaller scampi her er en stor reke.

Så, reka, er fritert slik at den fortsatt er herlig mør, myk og saftig. Men resten av salaten fremstår mer som et gammelt sjekketriks – en oversøtet dressing kler biter av avokado på en måte som fungerte bedre for tyve år siden. La nå de stakkars folkene i California ha vannet sitt i fred og la oss stå over avokado en liten periode.

Lucky bird

Lucky bird serverer sine klassikere, fritert kylling i variasjon. Der har også klassikeren deviled eggs. Den retten burde så absolutt tilbake i varmen, men her mangler den både hete og balanse. Den smaker overdrevent mye av soya, og fargen er udelikat grå.

Hot wings smaker lite annet enn syrlig sterk saus. Men det er ikke ille i seg selv. Det kunne bare smakt mer av kylling.

De mi tierra

Ned en trapp som vender mot Nam, ligger De mi tierra. To argentinske kokker sa opp jobbene på finrestauranter og startet sitt eget eventyr med empanadas og medalluna. Det tegner til å bli en knallsuksess.

Biffempanadas er komfortmat pakket inn i en perfekt deig. Det er smak av sødme, kjøtt, varme krydder. Det er grønnsaker, det er en komfort i en liten halvmåne. En egen salsa tilfører syre og lett hete når man dypper empanadesen i.

Den kanskje mest typiske argentinske gatematen man kan få tak i er choripan. Ordet er satt sammen av chorizo og pan, så det er nettopp pølse i brød det er. En klassiker også her hjemme.

Brødet er lett og sprøtt, pølsene er saftige og chimichurrien smaker syrlig med grønt og har sting. Pølsen i seg selv mangler dybde i smak og føles litt for finmalt.

De mi Tierra har også en frokostservering, mediluna, et croissantlignende bakverk fylt med en vaniljekrem. Bedre frokost skal du lete lenge etter, selv om de har et stykke igjen på kaffen.

Der peppern gror

Der peppern gror ekspanderer om dagen, de har akkurat åpnet en avdeling øverst i Hegdehaugsveien - og nå her. Peppern er en familiekjær restaurant, med Mor på kjøkkenet hver tirsdag, og ansatte som får klatre stigen fra oppvasken til kjøkkensjefer. I tillegg lager de god mat.

Lam i smørsaus er kanskje den beste retten i hele lokalet. De tykke kotelettene er rosastekt, de er saftige slik kjøtt bare blir i en tandoor og de smaker mildt og godt av sau. Sausen er nærmest avhengighetsskapende. Naanen føles litt understekt og seige på den gale måten, men det overskygger ikke det flotte kjøttstykkets triumfferd fra tallerken til munn.

En samosa har nok hete, sødme og salt, de er gode der de ligger i kikertgryten.

Funky fresh food

Sunt og vegetarisk er viktig å spise så ofte man kan. Derfor er det jo også viktig med god vegetarmat. En falafel av favabønner, eller hestebønner som vi kaller det på gammelt norsk, er sprø og salte, de ligger i et tynt men luftig brød, sammen med rødkålsalat. Det er en god rull som lett metter til en lunsj man må få raskt unnagjort.

En salat med sopp, nudler og grønnsaker er mettende og god. Det er mye smak i dressing, og det hele fremstår mer vitalt enn det beskrivelsen antyder.

Breddos tacos

Breddos er gode på taco. Det har de bevist på Mathallen Vulkan, og de fortsetter suksessen her. En taco cochinita pibil er god, men gir ingen wow-opplevelse.

Det gjør derimot Baja fish, en taco med fritert torsk, kål, chili og blå tortilla. Det knaser i fisk og kål og det spraker litt i hodet når syre treffer chili og den saftige fisken.

Prik

Prik, det nye stedet til Katlas Atli og Nud fra Breddos og Løkka Deli har skapt stor forventning, og de innfrir delvis. Laap, en thailandsk kjøttsalat har fått voksne menn til å gråte – det er hett, syrlig og fullt av smaker man ikke har smakt før på restaurant før i den byen. Bortsett fra Terje Ommunsens Plah og Ahaan, er det ingen steder jeg vet om som lager thai så nært det opprinnelige som dette. Et thai-måltid etterstreber en balanse, så det er smart å plukke mer enn en rett fra menyen.

En grønn curry manglet salt, alle de gode krydderne lå langt bak i smaksbildet, og det hele ble litt svakt og vandig. Thaipølse er derimot rik på salt, og toner av sitrus, røtter og blader. En agurk og tomatsalat har syren og sødmen som demmer opp for den heftige kjøttsalaten.