Grand Café: Julegrand holder stand

Ærverdige Grand Café makter å lage fin førjulsstemning tross noe varierende leveranser fra kjøkkenet.

I den hektiske førjulstiden står mer eller mindre glimrende kokker på alle slags restaurantkjøkkener landet over, og produserer lutefisk, pinnekjøtt, ribbe og pølse i digre trau til det norske folk. Det behøver ikke bli vondt av den grunn, men det består en viss fare for at det hele kan få et likegyldig preg.

For å motvirke inntrykket av masseproduksjon blir det desto viktigere at restauranten gjør mest mulig utav presentasjon og stemning. Råvarene er dessuten billige i innkjøp.

Det er det gamle, norske fattigmannskjøkken vi møter i juletiden – da legges nymotens, eksotiske grønnsaker, farserte blekkspruter og dyre indrefileter vekk for en stakket stund, og vi vender tilbake til folkets festmat fra gamle tider. Og man drikker brennevin til. Og øl.

Julematen før jul har også – for restaurantene – den oppside at man kan fylle restauranten og kassen samtidig som man fyller gjestene med billige råvarer de betaler nokså dyrt for, i tillegg til all alkoholen, og således blir alle glade, særlig litt utover kvelden.

På Grand bestilte vi henholdsvis juletallerken med ribbe og lutefisk (to serveringer). Og selv om maten var på riktig side av pari kurs, bar den unektelig litt preg av at begeistringen over å servere enda mer julemat også i kveld hadde lagt seg noe på kjøkkenet.

Lutefisken kom med alt det tilbehør man måtte ønske seg, men første omgang var dessverre ikke ordentlig varm. Konsistensen og smaken var det imidlertid ikke noe å si på. Ofte blir lutefisken for mild og pregløs, men denne hadde godt med aroma.

Potetene burde kanskje vært av en mer melen type, men ertepureen var god og uten sjenerende svovelsmak og -farge, og vår blide servitør sørget for at neste omgang var rykende varm.

Et lite minus også for at sortene med sennep til oss begge kom i åpnet originalemballasje. Våre glass var forholdsvis nyåpnet, men en slik praksis blir fort udelikat og uhygienisk. Små skåler med ny sennep til hver servering er tingen.

Juletallerkenen med ribbe, medisterpølse, medisterkake og surkål, var mer problematisk enn fisken. Ribbestykkene var saftige og hadde passe med fett, men så var det denne svoren da. Den kunne godt vært mer knasende. Dessverre var den litt seig og hard. Og det var lite smak i kjøttet, tross saftigheten.

Da var medisterkaken var mye bedre, her hadde noen våget å bruke litt krydder. Medisterpølsen var atter for mild og intetsigende. Surkålen var akseptabel, men skilte seg ikke nevneverdig ut fra den man får på pose.

I det hele tatt en juletallerken de fleste ville vært fornøyd med hjemme på julaften, men som på selveste Grand Café, med profesjonelle kokker, burde hatt et løft opp til noe ut over det alminnelige.

Hvis det blir jul også neste år, kan Grand vurdere å ha flere og mer spennende akevitter og øl å velge mellom, samt ytterligere viner på glass både til lutefisk og ribbe. Igjen er det sånne små detaljer og variasjoner – det man ikke kan få til hjemme – som kan gi et slikt julemåltid klasse.

Men la oss ikke glemme stemningen. Vi ble godt passet på fra vi kom til vi gikk, og hadde dessuten vindusbord med utsikt til Karl Johans gate og de stakkars julehandlende, mens vi lot oss traktere.

Selv om det nåværende interiøret på Grand er tydelig «nygammelt», er det iallfall mye hyggeligere og varmere enn det reddsomme syttitallsinteriøret som forsvant for noen år siden.

Jeg har nevnt at vår servitør var blid, men det er i grunnen bare en antydning. Hun var som en skikkelse hentet ut fra en svensk julefilm med manus av Lindgren og regi av Bergman.

Blid og humoristisk, engleaktig nærværende og med ustresset øye for alt og alle, sørget hun for at vi hadde det bra. Hun beviste atter en gang den gamle tese om at mens dårlig service kan ødelegge selv den beste mat, kan god service løfte et middels måltid opp dit hvor harpene klinger.

Også hovmesteren og øvrig betjening var blide og nærværende. Men servitøren vår kunne skapt fred i Midt-Østen.

Dessertene – servert fra buffé – var gode. Karamellpuddingen rik på smak, skjønt litt kompakt. Multekremen – denne deilige, men enkle norske nytelsen – utmerket seg ved at det ikke var to meter mellom hver multe, slik det så ofte er, men at de faktisk stod tett i tett i kremen.

Nei, man går seg ikke vill hvis man spiser julematen på Grand. Det er lenge siden bohemen herjet her, det er så, og man kan godt slå ut håret litt mer på kjøkkenet, selv til jul.

Trygt og med stemning, men med muligheter for mer moro, må dommen lyde.