Restaurant Eik: Lokomotiv i stampe

Oslos første billig gourmet står i fare for å bli stående igjen på perrongen.

Den kulinariske kvaliteten i hovedstaden har hatt en eksplosiv fornying de siste ti årene. En fornying som kulminerte i forrige ukes utdeling av to nye Michelinstjerner.

Restaurant Eik var tidlig et lokomotiv i denne utviklingen. Med vakker gourmetmat til rimelige priser var Eik den første restauranten i Norge som ble tildelt Michelins mer ukjente hederspris Bib Gourmand. En pris som gis til de steder som serverer god mat til folkelige priser.

Det spørs om den holder ett år til.

Restauranten i hjørnelokalet på gateplan i Hotel Savoy er den første av Ole Jonny Eikefjords mange lignende konsepter. Idet vi stiger inn, får jeg allerede en følelse av at tiden har stått litt stille.

Rommet er flott dekorert og innredet etter alle kunstens regler, med sterke farger, store bilder og glatte flater som etter hvert er blitt et slags kjennetegn for Eikefjords restauranter. Det er på ingen måte gammeldags, som i en brun restaurant med røde tepper og monogram eller som hos en frognerrestaurant med lakserøde vegger.

Det er liksom bare litt utdatert. Litt «last year», som ungdommen sier.

Følg VGs anmelder André på Instagram for å se hans egne bilder fra måltidet.

Menyen burde ikke ha de samme utfordringene. Den er kort, med kun fem retter, og rimelig. Alt du behøver å ta stilling til, er om du vil ha fem, fire eller tre retter. Du kan også velge om du vil ha vinpakke, som kommer i to prisklasser, til maten.

Menyen oppdateres hver tirsdag, slik at den har alle muligheter til å fornye seg fortløpende.

Denne kvelden består den av både kamskjell og skrei fra havet. En mer jordnær rett med posjert egg. Før et oksestykke og en dessert på banan.

Rettene er helt greie presentasjoner, uten at det noen gang blir spektakulært eller engang spennende. Råvarene er nøye utvalgt. Ikke utvalgt i en søken etter perfeksjon, men utvalgt for å finne de beste kjøpene.

Restaurant Eik er kjent for sitt lave prisnivå, men lønnsomheten er også god. Råvarene blir derfor aldri ekstravagante.

Maten varierer fra det helt akseptable til det uharmoniske og skuffende. En forrett av kamskjelltartar med trøffelmajones er smaksrik, om enn litt voldsom. Den rike majonesen og tre store biter av avokado gjør retten veldig fet. En svært syrefrisk flytende gelé skal utfylle dette. Men de to ytterlighetene blir i stedet stående å kjempe.

Det posjerte egget med en rik saus på røkt potet er også svært fyldig og kremet, og uten syrlige momenter blir den for monoton. De friterte bitene av svinesvor på toppen av egget har også rukket å bli seige før vi får dem.

Skrei med epler, dill og fritert skorsonnerot, og en hovedrett av okse, er akseptable, om enn forglemmelige. Desserten av banan med peanøtt i flere varianter er menyens høydepunkt, med gode lune smaker på en iskald kveld. Men selv den holdes tilbake av blasse farger og mangler den nødvendig sprøheten.

For øvrig preges kvelden av ekstremt lang ventetid mellom flere av rettene og lengre utgreinger om de høyst ordinære vinene. Utgreinger som i tillegg til å føles unødig og utdatert, er krydret med små faktafeil.

Restaurant Eik klarer ikke lenger å holde følge med byens kreative utvikling. 1900 kroner for fem retter og vin for to er fortsatt rimelig, men det trengs en fornying og et helt annet tempo for at restauranten ikke skal bli helt akterutseilt.

De pris-fornuftige råvarene må behandles med en solid porsjon kreativitet for å skape smaksbomber som setter varige inntrykk. Jeg savner også den ungdommelige gleden over å skape noe nytt som tidligere var så synlig blant de ansatte her.

Det må virkelig fyres i dampkjelen om Eik skal beholde Bib Gourmanden i 2015.