Restaurantanmeldelse av Nordøst: Trendy med lite trøkk i Trondheim

Nordøst leverer varene når det gjelder kul vennlighet, men bare delvis på matsiden.

Nedre Elvehavn er der det gamle Trondhjems Mekaniske Verksted lå, og som nå er ny bydel med alskens artig å by på for trøndere og tilreisende. Et slags svar på Aker Brygge, altså, og utenfor kjøpesenteret Solsiden, ut mot TMV-kaia ved Nidelven, ligger serveringsstedene som perler på en snor. Herunder også Nordøst, som allerede med navnet signaliserer en fusjon mellom nordiske råvarer – særlig sjømat – og østlige smaker og teknikker. En stappfull restaurant med gjester i alle aldre tyder på at Nordøst har en vellykket publikumsformel.

Lokalene er etter malen, med mørkt, renskåret interiør, komplett med kule lamper, tunge, mørke gardiner og diger gasspeis midt i rommet. Selvsagt har et slikt trendsted også cocktails som shakes ustanselig muntert ved baren, og mens jeg var kjedelig og innledet med et glass Bollinger, fikk spisefølget en oppkvikkende og supergod ingefærdrink.

Fra menyen kan man velge mellom forskjellige steam buns med fyll, man kan få enklere retter, eller man kan gå for de store samspisningskonseptene, blant annet en koreanskinspirert sjømat-BBQ, en ditto med kjøtt, eller be om kokkens meny på henholdsvis 3 eller 6 smaker. Det siste alternativet er det mest populære; det var heller ikke noe problem å få det tilpasset menyen til bordfølgets ønske om bare sjømat, samtidig som jeg ville ha kjøtt, så vi kjørte i vei.

Det saftige surdeigsbrødet var smakssatt med grønn te og Earl Grey, men så forsiktig at vi egentlig merket lite til det. Vinen som skulle passe til første servering ble skjenket allerede før aperitiffene kom, og i peisvarmen rakk den å bli god og varm. For det varte og det rakk. Men endelig kom det kamskjell med avruga-kaviar, servert med en tykk, smørsaus, samt en laksetartar med eple og tapioka og sprø pops av sesam, hvete og rug. Det var ikke noe galt med noe av dette, riktig pent var det også, men smakene hadde lite trøkk. Kaviaren med sin kostbare og kostelige smak ble nesten helt borte i smørsausens syrlighet og fedme. Den søtlige, tyske varianten av en sauvignon blanc hadde truffet bedre om maten hadde hatt mer distinkt, østlig aroma.

Så tok ventetiden til igjen. Gasspeisen gjorde nå at innetemperaturen begynte å minne om langt fjernere himmelstrøk enn regnskyene over Brattøra skulle tilsi, men ble heldigvis skrudd av før neste vinglass rakk å bli lunkent. En interessant riesling fra Australia, Langmeil 2014, ga håp om mer sting på matsiden i neste runde.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En riktig pen anretning med rødbete og jordskokk med brunet jordskokkpuré, chips og skjellkraft smakte riktig godt, men ble kanskje i enkleste laget, og et stykke unna både det asiatiske konseptet og nedslagsfeltet for vinen. Det samme kunne sies om de norske svelene med luftig rømme blandet med løyrom. Men det var ikke hovedproblemet. Hovedproblemet var at det smakte tran. Noe så voldsomt. Løyromen var blitt gammel. De enkelte eggene i den var blitt lyse og harde som gryn, men knuste man dem, kjente man tydelig den bedervede smaken. Sånt skal man alltid si ifra om med én gang, og det gjorde vi. Vår vennlige og kompetente servitør lovet å bringe det videre til kjøkkenet.

Her ville jeg kanskje ventet at en bestyrtet kjøkkensjef kom med en gang, eller i det minste sendte ut en beroligende melding på flekken, men i stedet så vi at paret ved nabobordet også fikk sveler med den samme elendigheten. En av dem skjøv dem fra seg, den andre spiste med god appetitt.

Vårrullen med høyrygg av okse med kantarellmajones og kål var god, men stadig underlig dempet i smaken. Langt artigere var koljen fritert i blekksvart tempura, og god var også en ørtynn tataki-variant av oksekjøtt med sprø løk, gressløk og hvitløk, skjønt å, så forsiktig – og hvorfor, egentlig? Kjøkkenet har tydelig kompetanse til å slippe seg mer løs, og det burde det. Husets egen tyske cuvée, en hvit «Chateau Garasj» burde kanskje blitt i garasjen i Rheingau, iallfall som følge til kolje.

Det psykologiske momentet i smak er interessant, og avskrekket av å ha fått i oss løyromen lot vi pepperkrabben stå etter én bit, selv om den smakte godt. Vi bare klarte det ikke.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Helt til slutt bestilte vi en dessertplanke med alle husets desserter, riktig fantasifulle, velkomponerte og gode, og da kom samtidig kjøkkensjefen og beklaget. Desserten ble plaster på såret, helt korrekt løst. Selv om kjøkkenet kanskje skulle kommet med en tilbakemelding tidligere, reddet Nordøst med dette en god del av den faglige æren. Uhell kan skje, men mat som er blitt dårlig, er alvorlig. Selv om jeg ellers hadde trillet denne terningen til en firer, må det bli ett poeng lavere. Men hvem vet, om kjøkkenet tar ut sitt potensial og passer på råvarene, kan dette på alle vis bare bli bedre ved neste besøk.