Restaurantanmeldelse av Engebret Café: En meget god måte å vente inn julen på

Så er den her, tiden som med sikkerhet ikke vil bli forbigått, uansett hvilken katastrofe som henger over oss: Det er julematsesong på restaurantene.

Julemat, julebord, julelunsj – menyene har skiftet til juletema på de store institusjonene. Det skal jules for alle pengene. Restaurantene legger helt om. De har nå lunsj, og to middagsbordsettinger. Det er den etradisjonelle julematen, de fire store.

En av de fremste leverandørene på kafékultur må sies å være Engebret. I disse veggene sitter det rester av planer, politiske reformer, intriger og sladder. Akkurat slik det skal være på et sted der det skjenkes og skåles. Bord er oppkalt etter stamgjester, det er kanskje faste plasser for stamgjester fortsatt, men det handler vel mer om personens manglende fleksibilitet enn det handler om kutyme.

Julemat er ganske enkelt på restaurant: Det er den danske innvandreren – ribbe og medister, populært kalt juletallerken. Det er pinnekjøtt – fra alle steder der hvor sau har beitet. Røkt eller urøkt, avhengig av hvor langt vest man kommer. Smalahove – tradisjonen fra Voss og der omkring. Lutefisk – den nordnorske stolthetens gylne øyeblikk sørpå. Og så rakfisk da, fjellets stjerne med egen festival i Fagernes. Retten de fleste er redd for, hvis de ikke har spist det før.

På Engebret har de også stekt kveite og grillet reinsdyr. Det kan være godt for variasjonens skyld når det nærmer seg høytiden.

Alt er godt, og alt er stemningsskapende. Lukten av rak, røyk og lut ligger tett over byen. Det er ikke tidlig, hvis du sammenligner med hvor lenge det har vært marsipan i butikken. Og vi må huske på at det ikke har vært arrangert julebord, julelunsjer eller julemiddager på et par år. Skal vi rekke å gå på alle tilstelninger vi er inviterte på, så må vi starte tidlig.

Det er merkelig likt på institusjonene også. Rundt hjørnet ligger Gamle Raadhus som slår Engebret med ett år i alder, krysser du hovedgaten kommer du til Bristol der de gjør det på samme måte, og serverer det samme. Det er to bordsetninger, en tidlig, og en litt senere. Det pumpes ut mat, mens gjester skåler i glassene for en lys og hyggelig mørketid.

Det er også mulig med påfyll, (det er kanskje det som kalles et julemirakel?) selv om du skal ha godt magemål for å gå for runde to, når du har en forrett under beltet allerede og det skinner en dessert der fremme, om ikke lenge.

Det lukter jul i det man kommer inn dørene. Utenfor er det endetidsvarmt, men her inne gleder vi oss til desember. Forrettene demper ikke stemningen. Øl, akevitt, røykelaks, fenalår og rakfisk. Selv om pannekaken under den røkte villaksen var kjøleskapskald, fenalåret var av det tørrere slaget og ikke mange skivene i antall. Men rakfisken var rund og god på smak, og mengden var fin.

Det var første dag på den lange innspurten mot jul. Det virket som om det var en viss ærefrykt i serveringen, eller var det bare manglende kompetanse? Kanskje ikke engang den ærverdige restauranten går fri for bemanningsutfordringene i bransjen.

Smalahove var saftig og luktet kraftig røkt, nesten mot nedbrent badstue, pinnekjøttet var litt seigt og kompakt, enten fordi utvanningen var litt kort, eller fordi dampingen var lang.

Lutefisken var fast og fin, et riktig stykke unna gelatinøs, med flott flaking og smak. Tilbehøret var en litt grov og bitter erterøre, rikelig med bacon og fett, brunost og sennep i lange baner.

Julens hitparade, juletallerken, var fylt til randen av mat. Svisker, rødkål med julekrydder i stort monn. Fint krydrede medisterkaker, og passe grove og gode medisterpølser rammet inn dronningen på tallerkenen – purka med kronen av sprøstekt svor. Ribba var feit som svin kan være, litt i overkant vil noen kanskje si, men smaken var god og svoren knaste flott mellom tennene.

Etter de store og tunge porsjonene med hovedretter, kommer det noe som fremstår som et attentat i dessertform. Det er så solide mengder med riskrem at den hadde holdt som deletallerken for et lite julebord. Riskremen er luftig, den er passe søt. Men sausen er av jordbær.

Purister fra den andre delen av landet vil nok tatt hatten sin og forlatt lokalet mens setningen «HVA, ER DET IKKE BRINGEBÆRSAUS?» ble ytret som små stønn mellom fettgulper og ølrap.

Plommer i kryddersaus er nettopp det, halve plommer kokt ned i deilig krydder. Sammen med en søt og syrlig is smaker det godt. Grønn kjørvel pynter det hele opp. Multekrem blir servert med multesyltetøy og kransekake.

Den ene kransekakefingeren som hviler på toppen av kremen er også et mulig konfliktområde, for hvor i landet går grensen der det kun kan brukes krumkaker til nettopp multer? Det er lite som vekker harme som feil kjeks til feil bær. Men smakene er fine, og kremen er lett. Sammen med et glass tokaj løftes det også et lite hakk.

Karamellpuddingen mangler glattheten og det herlige lett bitre karamellaget som hviler øverst. Det er erstattet med en nøtteblanding. Det smaker litt for mildt, og litt for lite av barndommens minner.

Det er ikke nødvendigvis så vanskelig å lage julemat hjemme, det er ikke helt umulig å få det til nesten like bra heller. Bruker du nok penger på råvarer kan det til og med bli litt bedre. Men, å bli servert mat som kan holde deg gjennom en tøff vinternatt, i et lokale som har overlevd flere kriser enn vi klarer å huske, er en meget god måte å vente julen inn på. Har du møblert deg med gode venner også er det ikke så mye som kan bli bedre.

Bortsett fra maten, den har litt å gå på. I januar er den berømte napoleonskaken tilbake, det er en strålende start på det nye året.