Restaurantanmeldelse av Jensens Bøfhus: Kan jeg få tiden tilbake?

Jensens Bøfhus åpner med et slags dikt om tid. Om at tiden vi er sammen er den viktige. Men skal dere først være sammen, bruk tiden et annet sted.

Diktet står på hjemmesiden, over døren og på veggen. Selv om det skrives ofte blir det ikke sant.

Jensens Bøfhus er en dansk kjede som åpnet opp for 30 år av Palle Skov Jensen, den gang het det Bøfhus Espana. Det må på et eller annet tidspunkt ha vært en god biff de serverte der ettersom noen valgte å skalere opp driften til restauranter i Danmark, Sverige og Norge. Her i Norge gikk selskapet som hadde franchisen konkurs i 2019 og det danske selskapet tok over driften.

Plasseringen er på hjørnet av Stortinget, en meget sentral og god beliggenhet. Ofte er det slik at jo mer sentral beliggenhet på restauranten, jo dårligere er maten. Her stemmer den tesen.

Jensens Bøfhus har samme atmosfære som en kantine der interiørdesigneren har ønsket å tilføre litt varme og hjemmekoselig stemning. Her har de feilet på spektakulært vis. Dette er like fint som en flyplass. På veggen reklamerer de for at du skal bruke tiden sammen, men tiden sammen med andre bør du tilbringe andre steder enn her.

Servicen var uteblivende, man må bestille gjennom en app. En app man må laste ned før man skanner QR-koden. Det neste naturlige skrittet i denne evolusjonen er om du henter all mat og drikke selv. Det hadde kanskje vært bedre om vi tok oss av matlagingen selv også.

Menyen er full av favoritter. Det er kyllingvinger, sprø kyllingvinger, løkringer, bbq-ribs, hamburgere. Det er en tiårings drømmerestaurant. Du kan til og med få så mye softis du ønsker. Du bør gå mange runder til softismaskinene hvis du vil få valuta for pengene.

Hattings hvitløksbrød hadde vært å foretrekke fremfor Bøfhusets. Her er det brød av aller laveste sortering. Ciabattalignende industribrød med ost som knapt var smeltet. Det smakte av dårlig brød, en lett tone av estragon, men svinnende lite hvitløk. Det hele lignet et ostesmørbrød laget i en mikrobølgeovn på 90-tallet.

Alle de friterte forrettene ligner det du får kjøpt på lavprisbutikken – produkter som er laget et annet sted, men varmet opp på kjøkkenet. Crispy hotwings var ikke hete, de var ikke sprø heller, de var seige og tørre. En toast skagen består av fillete, tørre reker i en søt majones på et fryktelig brød.

Sausene smaker som ferdigsaus. Bearnésen smaker lite av syre, Spesialsausen smaker søt ketchup med soyasaus og kyllingkraft. Det er først og fremst søtt, etterfulgt av litt vondt.

Entrecôte er smakløs og det er en kraftanstrengelse å komme seg gjennom både med kniv og tenner. Pommes fritesen var store, rustikke og fritert, og var det beste på tallerken. Under biffene ligger et pinlig forsøk på en salat.

Indrefileten kommer først ut kjøleskapskald på en ene siden og grillet på den andre siden. Kjøkkenet retter opp med nytt stykke kjøtt, men kjøttet som kommer ut er endestykke av indrefileten, den er grov og kjedelig på smak, heldigvis er den liten.

Den medium stekte mørbradbiffen var like grå som et hopprenn i Holmenkollen. Det er tørt og smakløst. Sausen er for søt, vond og for sterk til ikke å overta all smak på kjøttet.

Salaten som følger med er som en dårlig pappavits; slapp, tørr og smakløs.

Jensens Bøfhus representerer alt som er galt med storkapital og restaurantutvikling. Det hele fremstår rett og slett som grådighet. Det eneste positive er at ølglassene er store nok til å skylle ned skuffelse og irritasjon.

Det er ikke noe i veien med en skikkelig biffrestaurant, men dette er ikke en restaurant, det er en slags kantine.

Så, skal du først bruke penger på entrecôte eller biff i Oslo, bør du heller ta turen til Le Benjamin, Brasseri France, Chez Colin, Brasseri Blanche, Txotx, Avalon, eller hvor som helst de serverer godt kjøtt. Det er ikke mange kronene forskjell i pris, men maten er mye, mye bedre.